Det er ingen som har meldt seg med tilbud om å låne bort grisen sin til en rolle ved Trøndelag Teater. Og trolig hadde det blitt mye styr, for den måtte ha blitt fraktet til og fra teateret hver kveld under hele spille perioden. Men tanken er uansett å være så tro mot Erlend Loes roman som overhodet mulig for det slovensk-serbiske teaterteamet som står for regi, scenografi, kostymer og musikk til iscenesettelsen av «Doppler».
Prisvinneren setter ord på tidsånden
Hvor frekkhet fødes og sjelen forderves
Ingen elg
- Det har vært mye humor og latter rundt muligheten for å ha et dyr på scenen for å illudere at hovedpersonen i «Doppler» ble bestevenn med en elgkalv. Slovenerne lurte på om det faktisk ville være mulig å ha en elg på scenen, smiler teatersjef Kristian Seltun, og understreker at de kommer fra en teaterkultur der det ikke er uvanlig å ha hester på teaterscenen. Dyr på scenen er langt mer problematisk i Norge, og elg er forbudt.
- Det var da de lurte på om vi kunne ha et reinsdyr i stedet, at nordmenn neppe ville se forskjell, humrer Seltun og understreker at det nok først og fremst var ment som en spøk. Men noe av forskjellen mellom norsk teaterkultur og den slovenerne er vant til, er nettopp alle restriksjonene her. De er heller ikke vant til særlig publisitet i forkant. En uke før premieren er det få som vet hva vi har i vente.
- De jobber veldig annerledes enn oss, og mye blir ferdig helt i sluttfasen. De holder det åpent helt til aller siste fase av prøveperioden, derfor har det vært vanskelig å danne seg et bilde av hva dette blir, sier Seltun og legger til at Tomi Janezic er en merittert regissør med en omfattende produksjon bak seg, og en stor internasjonal karriere gjennom 25 år.
Hvorfor falt valget på en slovensk regissør, og på «Doppler»?
- Jeg har kjent Janezic i mange år, og tilfeldigheter gjorde at jeg inviterte ham til Trondheim. Og det var da han oppdaget at Erlend Loe var fra Trondheim, en forfatter han hadde lest alt av. Og så likte han teateret og byen. Det var jo veldig artig at han var så opptatt av Loe, så det var egentlig Janezics valg at vi landet på å i scenesette «Doppler».
Trofast mot boken
Sloveneren har vært tydelig på at «Doppler» ikke skulle dramatiseres eller skrives om til skuespills form, men at det var boken i sin helhet han ønsket som teater. Han legger opp til et slags spilt fortellerteater der hele boken blir å se på scenen.
Dere har truffet tidsånden bra, med en bok som tar et oppgjør med flinkhetstyranniet?
- Ja, og det skal Erlend Loe ha mye av æren for som skrev denne boken for en god stund siden. Han har sett noe i samfunnet da han skrev denne boken. Den er både en satire over denne personen som går løs på et umulig prosjekt, samtidig som det er et frydefullt møte med en person som faktisk gjør det. Andreas Doppler gir jo fullstendig blaffen og hevder at det er helt nødvendig for ham.
Nye grep
«Doppler» er tidligere satt opp ved Det kongelige Teater i København, men i en helt annen form enn hva det legges opp til ved Trøndelag Teater nå, ifølge Seltun.
- Vår «Doppler» er nok ganske annerledes i formen enn mange andre forestillinger. Her bruker man andre grep enn hva vi er vant til å se, men det tror jeg publikum er klare for nå. Og når man har den gode historien til Erlend Loe i bunnen, så er magefølelsen min veldig god.
