«Jeg drømmer at jeg er en annen» er en ordentlig fin, men dessverre nesten glemt poplåt skrevet av Erlend Loe og Kjartan Kristiansen. «The Great Pretender» forsker i samme landskap. Den amerikanske multimedia-kunstneren Zachary Oberzan har etablert seg som en favoritt hos teaterpublikummet blant annet i Trondheim, med sin sterkt personlige utforskning av dypt eksistensielle spørsmål, med et bakteppe av moderne populærkultur. Han har vært åpen om egne erfaringer med psykiatrien, med en frodig – og for mange uvant – blanding av lavpannet humor og hudløst alvor.

«The Great Pretender», som ble vist i Trondheim onsdag kveld og på ny torsdag, forsker videre i kjent landskap. Hoveddelen i forestillingen er en «dokumentarfilm» om en mann som har utgitt seg for å være den «verdenskjente» film- og teatermannen Oberzan og bløffet et belgisk teaterkompani – og den påfølgende rettssaken mot ham.

Dette kobles til «live» sanginnslag der Oberzan selv spiller en annen, han fremstår som sceneartisten Elvis Presley ned til minste detalj; bortsatt fra at stemmen ikke helt matcher, assistert av to flinke bakgrunnssangere. I en hysterisk overhead-assistert utlegning fører han bevis om hvordan den falske Oberzan gradvis har blitt sitt idol, inspirert av den ekte Elvis' ønske om samarbeid med FBI og president Nixon i overvåkingen av skumle hippier.

Det er mange lag i denne forestillingen. «Dokumentarfilmen» der den uekte Oberzans bløff blir utlagt som en svær forbrytelse, kan sees som en parodi på den tiltagende «krim fra virkeligheten»-bølgen, men også som et metaforisk prosjekt med sår klangbunn.

Er det en forbrytelse å ønske at du er en annen, en som folk hører på og beundrer? Kanskje det først og fremst en forbrytelse mot deg selv? Den du ønsker at du er, ønsker kanskje selv han er en annen. Kanskje ønsker han at han er deg?

Oberzan ubehjelpelige scenefremtoning skaper forskjellige reaksjoner. Hovedpersonen kan sette seg i en dypt sårbar situasjon på scenen, og bli møtt av hysteriske latteranfall fra deler av publikum. Oberzan kan for dette selv, han skaper forvirring og usikkerhet; det er en del av selve prosjektet. Oberzans kunstneriske prosjekt ligner ikke på noe annet, og derfor er det ikke greit å vite hvor han vil, når han slår en vits og når han viser seg fra sin mest sårbare side.

Det er også en svært imponerende forestilling – ikke minst i detaljnivået i sin fysiske scenepersonlighet Elvis / Oberzan i forskjellige faser av barbiturat-rus, fra det euforiske via det snøvlende ukonsentrerte, til det helt ubehjelpelige – hele veien urovekkende troverdig.