En nødvendig og delvis vellykket oppfrisking og foryngelse de siste årene til tross, Spellemannprisen vil aldri igjen bli like viktig som den var. Musikkprisene og – kåringene er blitt flere, verden mindre. Strømmetjenestene har gjort musikk mer tilgjengelig og lyttingen er blitt mer fragmentert. Det blir stadig vanskeligere å samle en nasjon i et slags konsensus om hva som har vært det beste i året som gikk.

Likevel blir lørdagens utdeling mer interessant og spennende enn på lenge, ettersom vi sitter med to soleklare vinnerkandidater til den gjeveste prisen av dem alle. For det kan vel ikke bli andre enn enten Susanne Sundfør eller Kyrre Gørvell-Dahll, bedre kjent som Kygo, som vinner prisen som Årets spellemann?

Enda mer interessant blir det fordi de to navnene står på hver sin side av klassiske skillelinjer i kulturen, også internt innenfor det vi generøst kan bli enige om kan kalles popmusikk: Her har du «kunst» mot «kommers». Høy mot lav. Eliten mot folket. Album mot singler. Generasjonskonflikt. En slags intern verdikamp.

Kygo har hatt eventyrlig suksess i 2015, med over en milliard(!) avspillinger bare i Spotify. Men han har kun gitt ut enkeltlåter, han appellerer hovedsakelig til et svært ungt publikum. Han har dårlig gjennomslag i medienes tradisjonelle kulturdekning og dårlig standing blant kritikere. Han trekkes gjerne fram som antitesen til «skikkelig musikk», dvs. den som spilles på instrumenter som eksisterte før 1970. Han representerer den nye musikkøkonomien og har gått sin egen vei utenom establishmentet som utgjør store deler av Spellemannsprisens apparat og juryer.

Sånn sett er verdensstjernen Kygo, i akkurat dette selskapet, paradoksalt nok en underdog. Og en underdog er det alltid nærliggende å heie på. Om ikke annet bare for å se reaksjonene om han skulle vinne. Lene seg tilbake med popkorn og pils og se den musikkmoralske panikken spre seg, mens man innerst inne er litt glad for at popmusikken tross alt fortsatt er ung og går sine egne veier.

Hadde det bare vært hvem som helst andre enn Susanne Sundfør som sto på motsatt banehalvdel. Hun har noen titalls millioner avspillinger bak seg, hun også, og er langt fra noen hemmelig kultartist. Hennes tre siste album har alle toppet VG-lista og det siste av dem, «Ten Love Songs», er i skrivende stund inne i sin 50. strake uke på samme liste. I går kveld stemte Adresseavisens lesere fram albumet som årets beste norske. Et album som også har truffet bredere enn noen gang, som har høstet strålende mottakelse også utenlands. Som så henne finne det magiske møtepunktet mellom popartisten og kunstneren Sundfør. Nettopp derfor er det logisk at det er 2015 som kan bli hennes år.

Sundfør har klart kunststykket å bli, kanskje ikke direkte folkekjær, men i alle fall genuint respektert over hele fjøla – sin kompromissløse musikk og personlighet til tross. Hun har oppnådd det hele uten å svelge en eneste kunstnerisk kamel, helt uten være bajas i mediene. Hun har hele veien hatt en tydelig og hele tiden interessant kunstnerisk utvikling, og leverer et knallsterkt livesett som endelig forener perfeksjon og kommunikasjon.

Fra et kritikerståsted som mitt, er det samtidig ufravikelig at hitlister og kritikk – og priser som en forlengelse av kritikken – er to forskjellige ting. En prisutdeling som kun speiler hitlistene blir enda mer uinteressant som en utdeling som overhodet ikke tar popularitet med i betraktningen. Sundfør innfrir både kunstneriske og kommersielle kriterier – selv om hun ikke kan måle seg med Kygos eventyrlige appell. Ser vi på tidligere vinnere av Årets spellemann, delt ut siden 1983, ser vi en blanding av påskjønnelse «for lang og tro tjeneste» og «et år med fantastisk kommersiell suksess». Derav prisene til Ole Paus for to år siden og Nico & Vinz i fjor, for eksempel. Ut fra den dynamikken er det også naturlig å tro at Sundfør står for tur i år.

Men kanskje aller viktigst: Hadde vi hatt dagens kjønnsnøytrale priser uten Sundførs famøse takketale fra 2008 («Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne») – og uten at hun sa fra seg nominasjon i 2010 av samme grunn? 99 prosent sikkert ikke, bare det verdt en real påskjønnelse. Det er på tide å belønne noen som viser at man ikke trenger å være redd for konflikter i norsk musikk, som viser at det nytter å mene noe uten at det betyr karriereselvmord. Som aldri vinner noen «snill pike»-statuett.

Kygos tid vil komme. Susanne Sundfør er kanskje først og fremst artist, men lørdag kveld bør hun først og fremst bli Årets spellemann.