Jeg var litt skeptisk, jeg må innrømme det. En entusiastisk gjeng serbere som dramatiserer nær sagt hver smitt og smule av Erlend Loes roman «Doppler», iscenesatt som fortellerteater.

Omtrent som et klassisk gresk kor, bortsett fra at hele settingen er så lite klassisk som vel mulig.

I starten er scenebildet helt nakent, bortsett fra en sykkel, et felt grantre og en gjeng skuespillere sentrert rundt scenekanten. Hva skal de med all plassen på Trøndelag Teaters største scene?

Det skal vise seg at de kommer til å utnytte hele bredden, dybden, ja også høyden. Det åpnes mot sidene også, så rekvisitter og teknikerarbeidet er synlig for publikum. Nei, alle rekvisittene er ikke synlige, det rulles inn en og annen overraskelse mot slutten.

Samtidig som scenografien bygges gradvis opp, fester ensemblet sitt fortellerspråk. Publikum blir raskt med på leken. Aktørene er dels hver sin rollefigur (noen av dem adskillig mer enn én), dels er alle også fortellere som, binder historien sammen. Men de er også skuespillere som henvender seg til hverandre som skuespillere, kommenterer dramaturgiske grep og sceneløsninger. De henvender seg direkte til publikum, for ikke å snakke om direkte til forfatter Erlend Loe. Den tekniske staben blir direkte involvert i begivenhetene, ikke minst inspisient Erik Johansen som gjør en liten glansrolle som protokjeltringen Jern-Roger.

«Doppler» er en tre timers lang teaterlek som ikke ligner særlig på noe du tidligere har sett. Men det er ganske sikkert at du kommer til å like det. De stående ovasjonene på premieren var de mest spontane og «ekte» jeg har sett på en stund, og salen var gjennom forestillingen et jevnt surr av humring, avbrutt av dype hikst og rå latterkramper. «Doppler» er morsomt teater, vær trygg på det.

Det er mye her som først og fremst er rart og pussig, og det hender det kan blir i overkant mye av det også. Men en stadig tiltagende del av humoren i stykket balanserer på en avgrunn. For «Doppler» er alvorlig teater. Vær trygg på det.

Det er blitt presisert til det kjedsommelige at «Doppler» er en protest mot flinkheten i det moderne samfunnet. Og det elementet er også tydelig i denne forestillingen. Men oppsetningen har hovedfokus på mer tidløse problemstillinger. Det er lag på lag med alvor, innhyllet i hysteriske metapåfunn.

Andreas Doppler har mistet en far han egentlig aldri har kjent. Han er selv ikke den faren han ønsker å være for sine barn. Han flykter til skogen, for å se sammenhenger, finne ut hva som er viktig. Finne sin plass som en bitte liten brikke i et stort univers.

Den eksistensielle smerten og resignasjonen i Dopplers vinter i Nordmarka blir anskueliggjort med ymse virkemidler, blant annet et slående scenografisk grep med kunstig snø (i mengder), effektivt bruk av det store nakne scenerommet – og lange perioder av stillhet som fungerer som en effektiv kontrast i en ellers tettpakket handling.

Skogen blir folksom etter hvert, både av faktiske personer, som tyskerungen Düsseldorf og Høyre-mannen Bosse, figurer fra 90-tallets Barne-Tv – og selvsagt dyr – med elgkalven Bongo i spissen.

Christian Ruud Kallum er en strålende naiv og entusiastisk Bongo, og har det samme taket på Dopplers sønn Gregus – som jo har omtrent identisk funksjon som Bongo i fortellingen. Andreas Stoltenberg Graneruds har pondus og troverdighet (ja, faktisk) i tittelrollen, mens Karl-Vidar Lende hopper fra den ene steinsnåle figuren til den andre.

Til å være en historie der kvinnene ikke får stor plass (noe som blir gjenstand for høylytt debatt på scenen), gjør kvinnene mye ut av seg. Kathrine Thorborg Johansen som en den herlig fornuftige datteren Nora og Stine Fevik som Dopplers meget tålmodige, men tidvis utagerende kone.

Og ennå har vi ikke nevnt for eksempel de faste innslagene med spørsmål fra en skoleelev, et integrert korinnslag fra en lokalt amatørkor, totempelen som skal jobbes frem i løpet av spilleperioden, eller den storstilte forbrødningsfestivalen i Nordmarka, Dopplers ekstremt store penis, og hans kleine følelse av at folk i Norge er blitt for opptatt av baderomsinnredning til å engasjere seg i det store spørsmålene.

For det er mange ting. Muligens for mange til én teaterforestilling. Det hadde gått utmerket an å lage en annen, mer konsis, mer konsentrert forestilling basert på denne romanen.

Men nå er det denne totalhistorien som er prosjektet til regissør Tomi Janežič og hans dyktige gjeng. Ikke vet jeg om de har fått til det de hadde ambisjoner om. Det jeg vet er at de serverer en ganske unik forestilling – proppfull av trist tull og alvorlig tøys.