- Først og fremst er Trøndelag blitt en sterk arrangørregion. Festivallivet er rikholdig, vi har fått en tilvekst av større scener som Sverresborg og flere konserter på Clarion, mens Trondheim Spektrum skal pusses opp. Vi har solide kulturhusproduksjoner og gode helårsarrangører. Mye på grunn av politiske føringer, med forutsigbare og stabile støtteforhold for større arrangementer som Pstereo, Jazzfest, Trondheim Kammermusikkfestival og Trondheim Calling, forklarer Thomas Ryjord.

Han er sjef for musikkbransjefestivalen og -konferansen Trondheim Calling (TC), som starter torsdag. Arrangementet er todelt, der festivaldelen tar sikte på å vise fram den bugnende underskogen i norsk og trøndersk musikk, ønsker konferansedelen å heve kompetanse og fremme samarbeid i bransjeleddet.

Se hvem som spiller - hvor og når - under helgas Trondheim Calling i vårt interaktive kart

Mer samarbeid

Ryjord mener den trønderske musikkbransjen har utviklet seg mye på de fem årene siden TC ble arrangert første gang. Det gjenspeiler seg også i årets arrangement, som er større enn noensinne, over 1000 konferansedeltakere er påmeldt, mot 700 i fjor.

- Den mest merkbare framgangen er at interaksjonen mellom artister og bransje er blitt mye bedre. I stedet for å knuge på «sine» artister, samarbeides det også ofte om å skape velfungerende team rundt dem, sier Ryjord, som også peker også på at festivalen har rettet blikket utover og lagt vekt på å kommunisere med omverden.

- I starten mente mange vi burde presentere kun lokale band, men den kritikken har minket veldig, hevder han.

Han tror også det er viktig at man ikke man finner den samme negativiteten rundt hvor man kommer fra lenger.

- Før øynet mange knapt et håp om at man kunne leve av musikk utafor Oslo – den påstanden er blitt knust de siste fem-seks årene, sier Ryjord, som setter det i sammenheng med at subkulturenes posisjon svekkes.

- Trøndersk musikk har vært preget av motsetningen mellom det ekstremt folkelige og det veldig intellektuelle, men det skillet er i ferd med å vaskes litt ut. Folk kommer ikke lenger fra et definert miljø og har færre sperrer for samarbeid, mener Ryjord.

Dårlig lønnsomhet

Det betyr ikke at alt er rosenrødt i musikkbyen eller at Trondheim Calling kan erklære seg selv overflødige riktig ennå. I en ett år gammel rapport fra Østlandsforskning, på oppdrag fra Sør-Trøndelag fylkeskommune, konkluderes det med at den trønderske musikkbransjen er stor og har høy aktivitet, men også at den sliter med lønnsomheten. Verdiskapningen er lav, det samme med lønnsnivået.

- Musikkbransjen er generelt inne i en turbulent periode, men også sammenlignet med resten av landet kom Trøndelag dårlig ut, sier professor Atle Hauge ved Høgskolen i Lillehammer. Rapporten peker på at årsaken kan ligge i et virkemiddelapparat som er fragmentert og vanskelig å forholde seg til for aktørene.

Der Trondheim imidlertid plasserer seg over gjennomsnittet, særlig om en ser på Norge utenom Oslo, er TONO-utbetalinger: Penger som betales til opphavspersoner hver gang musikk blir spilt offentlig. Hauge mener tallene, i en tid med sviktende platesalg, er en god indikator på at aktivitetsnivået er særlig høyt i Trøndelag, i tillegg til at trøndersk musikk når bredt ut.

Trenger kartlegging

Thomas Ryjord på sin side, mener rapporten hadde en del vesentlige mangler. Blant annet fordi den baserte seg på tall fra Brønnøysundregistrene, fanget den ikke opp mye av aktiviteten.

- Men det illustrerer uansett at feltet er for dårlig kartlagt, og at det er en jobb som bør prioriteres, sier Ryjord. Han mener det er mange enkeltpersoner og aktører som er usynlig i statistikken, men av uvurderlig betydning.

- Lønnsomhet er én måleenhet, samtidig kan du se på økt antall Spellemann-nominasjoner, mer radiospilling og stadig deltakelse i Urørt-finalen som tegn på at ting er blitt vesentlig bedre, mener han.

LES PÅ PLUSS: Klubbfestivalen inntar Brattøra

Ryjord tror den svake lønnsomhetsutviklingen også kan skyldes strukturelle forhold.

- Mye penger og mye makt går til store institusjoner – som for all del skaper mye av høy kvalitet. Samtidig går mye av kulturstøtten til enkeltprosjekt, og selv om dette er levebrødet for mange kunstnere, bør man kunne ha to tanker i hodet samtidig. I Bergen har de for eksempel klart å fordele støtten mer mellom store institusjoner på den ene siden og bransjeaktører og eksportsatsinger på den andre.

Sterk festivalby

I kjølvannet av rapporten fikk Hauge også kritikk fra den trønderske bransjen om at rapporten ikke gikk nok i dybden på festivalaktiviteten.

- Vi forstår den kritikken, og tar den innover oss, sier Hauge. I sin nye rolle som leder for Kunnskapsverket – nasjonalt kunnskapssenter for kulturelle næringer, har han vært delaktig i å utforme norsk festivalstatistikk. Her kommer regionen imidlertid svært godt ut.

- Statistikken viser at Trondheim er en veldig stor og god festivalby – størst i Norge utenom Oslo, forteller Hauge. Rangeringen baserer seg både på antall festivaler, publikumstall og omsetning.

- Fortsatt mange ildsjeler

Are Bergerud er daglig leder for Tempo, kompetansesenter og interesseorganisasjon for artister, arrangører og andre musikkaktører i Midt-Norge.

- Vi ser at trøndersk musikkbransje fortsatt har høy ildsjelsfaktor og mye frivillighet. Men vi har også fått mange større, stabile aktører de siste årene, noe som er positivt, sier Bergerud.

- Er det bra eller dårlig med så stor andel ildsjeler og frivillige?

- Både og. Det er flott at folk engasjerer seg, samtidig klarer du ikke å etablere en solid bransje bare på engasjement. Men det blir flere og flere arbeidsplasser, flere betalte ildsjeler, sier Bergerud, som også har en magefølelse på at det er flere enn før som jobber herfra i stedet for å flytte til Oslo.

- Men statistikken som viser hvor mange som begynner her og deretter flytter ut, er jo statistikken alle vil ha – men som ikke finnes, sier han.

Et stykke igjen

Thomas Ryjord er enig i at mye av grunntanken handler om å legge til rette for at musikere og bransje skal kunne bli og ha et levebrød i Trøndelag. Han skisserer de mange leddene i verdikjeden som må fungere i en vellykket og profesjonalisert musikkbransje.

- Det er mange som må gjøre jobben sin for at Ida Jenshus, Broen og Spidergawd skal kunne stå på en hovedscene og trekke folk. Man trenger øvingsrom, studio, produsenter, støttefunksjoner som Tempo og Midtnorsk Jazzsenter. Der er Trondheim ganske godt forspent, men vi trenger å vokse i det siste leddet, som omfatter blant annet, plate-, management- og bookingselskap, sier han.

- Den dagen vi har fire-fem aktive og solide plateselskap og like mange aktører innen booking og management, da begynner vi å snakke. Det er fortsatt langt igjen til vi kan snakke om noen overetablering i Trøndelag på dette feltet, slår Trondheim Calling-sjefen fast.