Veldig rike, veldig solbrune og veldig ulykkelige: Koblingen skulle vise seg å være gull for Fleetwood Mac i 1977, fra venstre Mick Fleetwood, Christine McVie, Stevie Nicks, Lindsey Buckingham og John McVie.

You can go your own way

Go your own way

You can call it another lonely day

(Lindsey Buckingham, 1977)

Inspirert av Moser-paret var det i forrige nummer av Ukeadressa en artikkel om ektepar som har skilt lag privat, men fortsatt samarbeider faglig i jobb.

Ikke for å fremstå demotiverende, men også i pophistorien er det eksempler på skilte par som har fortsatt å jobbe sammen i studio og på turneer. En stund.

Det har nok vært emosjonelt krevende, men nettopp det emosjonelle trykket har også skapt mye bra musikk. Kunstneriske uttrykk med sterke og til dels motstridende følelser blir gjerne det.

Mange av de beste albumene i pophistorien er skilsmissealbum. Tenk på Bob Dylans «Blood On the Tracks», Ulf Lundells «Den vassa eggen», Bryan Ferrys «The Bride Stripped Bare», Adeles «21», Marvin Gayes «There My Dear». Men her skal det handle om en smalere kategori, album der begge de fraskilte samarbeider. Eller der alle de fraskilte er med, for å ta de mest ekstreme tilfellene. Og det er nettopp dem vi skal ta.

Tidenes mest kaotiske prosjekt med skilte hovedpersoner er innspillingen av Fleetwood Macs «Rumours» i 1976.

Fleetwood Mac hadde en broket forhistorie fra 60-tallet og utover, men den kan vi la ligge nå. For første gang på lenge hadde de fått en konsistent medlemsmasse. I tillegg til grunnleggerne bassist John McVie (Mac blant venner) og trommeslager Mick Fleetwood, pluss førstnevntes kone Christine McVie, hadde britene rekruttert det amerikanske paret Stevie Nicks/Lindsey Buckingham. De fem ga i 1975 ut albumet «Fleetwood Mac» – som ble en massiv salgssuksess.

Forventningene til oppfølgeren var store. Men det var komplikasjoner i lufta. Buckingham/Nicks kranglet 24/7 og McVie/McVie hadde skilt lag etter åtte års ekteskap. Som om dette ikke var nok, fikk Mick Fleetwood like før de gikk i studio nyss om at kona bedro ham med hans beste venn.

Det var litt av en gjeng som møttes i luksuriøse omgivelser i California. Studioet Record Plant lå ved strandkanten i lille Sausalito, medlemmene bodde i hver sine små hus på stranden gjennom studioprosessen.

De slikket sol og sine sår på dagtid, møttes til fest i studio om kvelden – og så utpå natta en gang, når de siste kokainstriper var sniffet og alle var nær segneferdige, startet de innspillingen.

Det er begrenset hvor synd en synes på folk som bruker like mye penger på én kvelds kokainforbruk som vanlige folk får i månedslønn, men vi skjønner de hadde det litt strengt.

Ukene og månedene gikk, verden og plateselskapet ventet på et ferdig resultat. Dette kunne jo ikke gå bra.

Men det var nettopp det det gjorde. Ett år etter at selve studioinnspillingen startet, kom albumet ut. «Rumours» ble en umiddelbar suksess og holdt seg på førsteplass i USA sammenhengende i 31 uker. Låt etter låt ble utgitt som single og ble store suksesser. Albumet har i alt solgt 40 millioner, noe som gjør det til ett av tidenes åtte mestselgende album. De andre som har solgt over 40 millioner er «Thriller», «Dark Side Of The Moon», «Bat Out Of Hell», «Saturday Night Fever», «Bodyguard», «Eagles Greatest Hits» og «Back In Black».

Enkelte musikkinteresserte, spesielt i Europa, hadde fått avsmak for musikkmiljøet i California på 70-tallet; evig solskinn og ubegrenset tilgang til penger og dop gjorde den dominerende musikken uinteressant og musikerne uspiselige. Men selv vi som i utgangspunktet var nølende til å tilegne Fleetwood Mac kvaliteter, måtte etter hvert innrømme at dette var gull.

LES OGSÅ VÅR ANMELDELSE AV NYUTGIVELSEN: Da solen skinte i California

Fleetwood Mac i denne klassiske besetningen hadde tre vokalister som sto godt til hverandre. De samme tre var hver for seg gode låtskrivere. Christine McVie, Stevie Nicks og Lindsey Buckingham var støttet av en eksemplarisk rytmeseksjon og omga seg med støttespillere på ekstremt høyt håndverksnivå. Men hovedårsaken til at «Rumours» fungerer så bra også i dag, er verken de flotte poplåtene, den finstemte musiseringen eller den flotte harmonisangen (selv om alle disse ingrediensene er viktige). Gullet i «Rumours» er friksjonen bandmedlemmene imellom.

«Rumours» ble ikke så bra til tross for alle problemene bandmedlemmene imellom, men på grunn av problemene. Enn om fem dødsrike, flinke og lykkelige musikere hadde brukt ett år sammenhengende i verdens dyreste studio? Ville resultatet da blitt interessant?

Uansett, Fleetwood Mac fortsatte. Først «Tusk» to år senere, så med jevne mellomrom opp gjennom årene – senest med album og turné i 2013.

«Her var det snakk om å ta utgangspunkt i en gyllen sangkatalog og å formidle låtene med troverdighet og glød», skrev jeg om konserten i Oslo Spektrum i 2013.

LES OGSÅ VÅR ANMELDELSE AV KONSERTEN I OSLO : Helmax, Mac!

Christine McVie er den eneste av de fem som ikke lenger er en del av folden. Stevie Nicks med sine stadig like flagrende skjørt og eksentriske fremtoning kan kanskje ikke sies å tilhøre denne verden, men hun fungerte godt på scenen – også i samsang med eksmannen Lindsey.

Fleetwood Mac var hippienes svar på Abba – og nettopp Abba er den nærmeste assosiasjonen når det gjelder to gifte, og så skilte, par i kompaniskap på scene og i studio.

Kjønnsrollene var mer tradisjonelle i Abba enn i Fleetwood Mac. Mennene skapte, mens kvinnene var blikfang.

«The Winner Takes it All» skrev Bjørn og sang Agnetha om avslutningen av deres kjærlighetsliv. Men gruppen holdt det gående i flere år etter sin sterkeste skilsmisselåt.

Gruppens siste album, «Visitors», fungerer godt også som vemodig punktum for bandmedlemmenes personlige relasjoner. Også kvartettens musikalsk mest komplekse album har sukkersøt overflate. Sukker utenpå, smerte inni. Hos discodropsene Abba, som hos hippiehodene Fleetwood Mac. Inni var de like og egentlig også utenpå.

Neither you nor

I'm to blame when

all is said and done

(Ulvaeus/Andersson, 1981)

Skilsmisse på 1-2-3

Tre klassiske album der alle parter i

skilsmissen(e) er involvert.

1. Richard & Linda Thompson:

Shoot Out The Lights (1982)

Remember when we walked hand in hand?

En mer hjerteskjærende skilsmisseduett enn «Walking On A Wire» er neppe skrevet.

2. Fleetwood Mac: Rumours (1977)

Fullt kaos i studio, full kontroll på det

endelige resultatet.

3. Abba: The Visitors (1981)

Den resignerte melankolien kler

både låtskriverne og vokalistene, men

musikalpreget trekker ned.

ole.jacob.hoel@adresseavisen.no

Gode tider: Fleetwood Mac er en av tidenes mestselgende popgrupper.
Gode tider: Abba er tidenes mestselgende Skandinaviske gruppe.
Gode tider: Linda Thompson and Richard Thompson i 1974, i lykkeligere tider enn da de ga ut sitt beste album åtte år senere. Foto: Michael Putland, Getty Images