Onsdag kveld spiller duoen i Byåsen kirke som en del av en kulturkveld-serie som kirken arrangerer. Åge Aleksandersen skal også snakke med prest Steinar Leirvik, mens Pedersen lar gitaren tale for seg. Han trives godt i den posisjonen.
– Av og til tenker jeg at jeg er sjeleglad jeg ikke er han. Hvis vi er på kafé eller restaurant hender det at han er nødt til å trekke seg. Plutselig er han borte, fordi det blir for mye. Jeg trives med å kunne komme og gå, og ta del i glamouren mens det pågår, samtidig som jeg kan være anonym ellers, sier Pedersen, som har vært bosatt i Brønnøysund siden slutten av 70-tallet. På midten av 80-tallet bodde han i Trondheim ett år, mens kona gikk på skole, men bylivet ga ikke mersmak.
– Jeg er ikke urban nok. I Brønnøysund bor det 6–7000 mennesker og jeg bor 20 meter fra sjøen. Det er perfekt for meg, vi har alt vi trenger, sier han.
Respekt for kirkerommet
Pedersen vokste opp i pinsemenigheten i Båtsfjord i Finnmark, men lot menighetslivet ligge etter at han sluttet på søndagsskolen. Men han tror på Gud og på at Jesus Kristus har eksistert, og han har forståelse for at folk velger å engasjere seg i menighetslivet. Men for Pedersen ble det musikken.
– Mine foreldre skulle nok ønske at jeg hadde gått i samme spor som dem, men sånn ble det ikke. Jeg må bare beklage, men jeg håper han på storloftet ser litt stort på det, humrer gitaristen, som alltid fylles av respekt og andakt når han kommer inn i et kirkerom.
– Som musiker tar du frem litt andre parameter i deg selv, og det blir jo diametralt motsatt av det vi gjør med Sambandet. Jeg tror både jeg og Åge har det samme forholdet til det rommet, sier han.
«Lys og varme» lå tynt an
En låt som sikkert er med på settlista onsdag kveld er «Lys og varme». Pedersens gitarsolo bidrar tungt til den ikoniske statusen låten har fått. Men det var bare så vidt den kom med på albumet «Levva livet» i 1984.
– Den lå tynt an. Åge var vel i tvil om det var noe for en rock'n'roller som han var da. Men vi mente av vi måtte prøve. Jeg hørte på teksten og gjorde flere forsøk uten at det fungerte helt. Men så snudde jeg på flisa og spilte det jeg følte der og da. Jeg husker jeg så bort på tekniker Roger Valstad og skjønte at vi hadde det da han utbrøt «yes!» etter første forsøk. Det var noe med den soloen. Jeg prøvde å spille den inn flere ganger etterpå, for det var noen lyter og småfeil. Men vi beholdt den første versjonen – det var en egen stemning med den. Og så måtte jeg bare øve inn de småfeilene jeg selv hadde gjort når vi skulle ut å spille den, forteller han.
– Det er en tekst som folk kan kjenne seg igjen. Alle de som har hatt unger og etablert seg med hus og hjem har hatt de tankene. Men at det skulle bli en hit kunne jeg ikke forutse. Jeg tror det handler om at det var musikk med et anstrøk av oppriktighet. Det liker folk, sier Pedersen, som lenge kombinerte snekkeryrket med turnemusikerlivet.
– Jeg jobbet i mange år på anlegg, men nå snekrer jeg bare fordi jeg har lyst, eller for at ting hjemme må fikses, sier han.
Royal Albert Hall
Nå ser han frem til sin 35. sommer i selskap med Åge Aleksandersen.
– Jeg har hatt fine år med Åge og jeg trives utrolig godt med jobben min. Vi har forholdsvis lange avbrekk, sånn at jeg rekker å glede meg til jeg skal på igjen. Det verste er reisinga, det er jeg ikke like glad i lenger. En skulle kunnet knipse med fingeren og vært på plass, sier Gunnar Pedersen, som likevel ser stort frem til å henge på seg gitaren i Royal Albert Hall i London i sommer.
– Alle de store har vært der, og det er et historisk hus. Jeg gleder meg til å trekke inn lufta og kjenne på følelsen av å være der, sier Gunnar Pedersen.
