«Turid, jeg håper du er klar over hvilken enorm betydning du alltid har hatt, og fremdeles vil ha for meg».
Året er 1987 og 15 år gamle Ingrid Lorentzen er i ferd med å gå videre på veien til en profesjonell ballettkarriere som skal ta henne helt til fast plass som solist i Nasjonalballetten. Men først må hun takke sin gamle lærer. I det håndskrevne brevet, på rosa papir, lovpriser hun læreren og takker for å ha fått «de beste utviklingsmuligheter».
I dag, 29 år senere, blir ballettsjefen ved Den Norske Opera & Ballett rørt når hun hører ordene hun selv satte på papiret i desember 1987. To måneder etter kom hun inn på Statens balletthøgskole.
– Jeg er helt enig med meg selv som 15-åring, og jeg kan egentlig ikke si det så mye bedre nå, sier hun.
– Hva er det med dere?
Turids ballettskole var et begrep i Trondheim på 70- og 80-tallet, og sammen med tusenvis av andre trondheimsbarn var Lorentzen elev i mange år, sammen med blant andre Camilla Spidsøe Cohen og Arne Fagerholt.
– Det er flere som har spurt: Hva er det med dere fra Trondheim? sier Lorentzen, og prøver å forklare:
– Jeg tror det handler om at hun ga oss en sceneforståelse, en ydmykhet til faget om har gjort oss godt rustet til veien videre, og ikke minst en glede over dansen.
Forstår ikke hvordan det gikk rundt
I leiligheten på Tyholt sitter 90-åringen med en perm full av avisutklipp fra et langt liv i dansens tjeneste.
– Det er mange som stopper meg når jeg er ute, og vi snakker om balletten. Det er veldig mange gode minner, men det har blitt litt fjernt for meg nå, jeg husker ikke like godt lenger. Jeg forstår i grunn ikke hvordan det gikk rundt, sier Turid Arntsen, og forteller om en artig og arbeidsom tid.
– Det var stor pågang med elever. Heldigvis hadde jeg veldig flinke ansatte, sier Arntsen.
Hun startet selv å danse som barn hos Asbjørg Schjetne, sammen med blant annet Randi Pettersen. Som ung voksen underviste hun i mange år ved Almas danseskole, under Norny Grans ledelse. Det var gode år, Arntsen stortrivdes. Men det var ikke nok timer å ta for henne på Almas og i 1971 startet hun sin egen skole, hvor den klassiske balletten skulle spille hovedrollen.
Hun begynte i lokaler på Singsaker studenthjem, og etter hvert i Handelsstandens hus og Frimurerlogen. Lokalene var ikke ideelle de første årene, men det gikk. Og elevene strømmet til.
Små barn, store ball
Flere av dem kom inn på Statens balletthøgskole. Arne Fagerholt, som siden ble ansatt ved Nasjonalballetten, var den første.
– Turid Arntsen er en institusjon i seg selv. Hun har stått for en oppsiktsvekkende rekruttering til ballettkunsten. Men vel så viktig er alle de andre elevene hun har hatt, som ikke har blitt profesjonelle dansere, men som har fått møte danseglede. Hun utstrålte en naturlig autoritet, men hadde samtidig en varme, som gjorde at du fikk lyst til å yte, sier Fagerholt og minnes de storslåtte forestillingene i Frimurerlogen, hvor også Adresseavisen ofte var til stede på.
– De var for barnas skyld. Jeg tror ikke de hadde orket å holde på med sånn trening hvis det ikke var noe å se frem til. Det ser jeg de gjør i dag også, sier Arntsen.
– Det var overflod, store ball med fantastiske kostymer. Det gjorde sterkt inntrykk på oss som barn å være i en sånn storslagen, kunstnerisk setting. Og hun var ikke opptatt av feil og korrigering. Noe av det viktigste vi lærte var at det spiller ingen rolle om du detter, et viktigste er måten du henter deg inn på. Det har jeg tatt med meg videre, sier Lorentzen.
Satset på talent
En annen elev, Camilla Spidsøe Cohen, var knapt tre år da hun begynte hos Arntsen.
– Turids ballettskole var mitt andre hjem. Jeg våknet hver dag og gledet meg til ballettreningen etter skolen. Alle helger gikk også med til ekstra øving til forestillinger. Det var ingen ting jeg heller ville enn å være der. Turid har vært som en varm, god og smilende bestemor, og samtidig en utrolig coach og mentor. Hun var ikke redd for å satse ekstra på talent, hun hadde sine favoritter i hvert kull, og ga oss ekstra mye utfordring fordi hun visste at vi trengte det for å kunne nå toppen, sier hun.
Åpent hus
Arntsen ble født i Sandgata i Trondheim, men familien bodde flyttet rundt i barndomsårene og hadde adresse både i Riddervolds gate og Haldens gate. I en periode var faren var handelsreisende for Kiellands dropsfabrikk. Han var borte 14 dager om gangen, og da han var hjemme sto det store kofferter med godterier på stua.
– Men de var låst, ler hun.
Søndag feirer hun dagen med åpent hus i leiligheten i Gina Krogs veg, og gamle venner og bekjente har meldt sin ankomst.
Les flere intervjuer fra Folk-redaksjonen her.