Det skrives ikke så mye om slumsøstre i våre dager. Da dette bildet sto på trykk i Adresseavisen 18. februar 1970, trengte ikke ordet «slumsøster» noen forklaring og Slumstasjonen i Mellomila ble omtalt som et sted den oppmerksomme leser av Adresseavisen burde kjenne til.

På bildet ser vi da 75-årige Eugenia Johansen i sving ved grytene, mens slumsøstrene Anne Bøe og Elsa Hornenes (t.v.) pakker middagsmat for utkjøring. «Min bil er lastet med mat!» var tittel på reportasjen som skildret tiltaket, menneskene bak og mottagerne av utkjøring av middag til eldre i Trondheim tre ganger i uken.

Reporteren tegnet følgende ramme for aktiviteten: «Termometeret viste 14 minusgrader i Vestbyen tirsdag formiddag da slumsøstrene Anne Bøe og Elsa Hornenes startet på sin runde med middagsmat til eldre. Tre ganger for uken, tirsdag, torsdag og lørdag, fylles matspannene og for tre og en halv krone pr.porsjon får eldre mennesker full middag pluss suppe eller dessert».

Avisen fortalte at denne matleveringen foregikk året rundt, med unntak av to sommermåneder. «Da er slumsøstrene med barn på feriekolonien i Stjørdal», ble det forklart. Så slum til hverdags og ferie i Stjørdal. Slumsøstrene var knyttet til Frelsesarmeen, og det var Frelsesarmeen som drev slumstasjonen, hvor familie eller trengende selv kunne gjøre oppmerksom på mennesker «som kunne trenge god middag».

I 1970 hadde middagsutleveringen pågått i syv år. Slumsøster Anne Bøe, opprinnelig fra Valdres, fortalte at hun stortrivdes i byen og med arbeidet. «For mange av de eldre er ikke middagsmaten et vesentligste, men det at vi kommer på besøk, har tid til å sitte ned en stund og snakke litt med dem», sa hun.

En av mottagerne av middag denne dagen, 78-årige fru Marie Bjerkaker, sa det var «stor stas» å få besøk, og «enda mer begeistring da fruen hørte at det var stekt sild i spannet: – Fisk er nå det likeste! De dagene i uken jeg ikke får mat tilkjørt, ber jeg kona til gudsønnen min om å stikke ned i Ravnkloa og kjøpe noe godt», sier hun og minnes de tre årene fra 1910 hun drev et lite fiskeutsalg selv og måtte banke fisken i et trau for å lage farse til fiskeboller».

Neste middagsmottager på lista var «den blinde ungkaren Paul Manglie». Reporteren, med signaturen «ellemi», bemerket at Manglie: «kan være stolt av trappen sin. Både opp til annen etasje hvor han bor, og videre oppover, har den blinde skurt trappene gjennom mange år. Og resultatet øynes fort. Treverket er beundringsverdig finskurt av en iherdig mannsneve».

Den blinde leieboeren kom smilende da han hørte søster Anne komme med spannet. «Sild? Godt! Bare synd det ikke var nypoteter til», spøkte han. Den blinde fortalte at han skulle til med å pusse kobberet sitt. En jobb han hadde tenkt å vente til påske med, men som nå måtte tas, forklarte han.

«Kan du se det da?», spurte reporteren. «Vel, jeg har vært blind siden 1936, men jeg kan kjenne at ikke kobberet er blankt nok. Jeg føler at det er matt», sa Manglie som ifølge reportasjen også «hugger sin egen ved så flisa fyker i bakgården».

Slumsøstrene fortalte at de traff mange hyggelige mennesker, og at det av og til falt «små slengbemerkninger og gemyttlige kommentarer. Som Gulbrandsen i Sverresgate. 78-åringen kom barfødt ruslende opp fra sin høneblund da søster Anne kom, nappet lett i forkleet hennes og sa: «Det var onsdan vi skulle gifte oss, itj sant?».