- En kjempegod opplevelse, jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er imponert, sier Erlend Loe.

Publikums- og kritikersuksessen Doppler hadde premiere på Trøndelag Teater for en snau måned siden. Men først i går kveld hadde Erlend Loe, som har skrevet romanen stykket er basert på, anledning til å se stykket for første gang. I pausen kunne han konstatere at det står smarte folk bak oppsetningen.

- De har tenkt mye og fått det til. Herlig løssluppent og grenseløst, og veggen mellom scene og sal er helt visket ut. Skitsmart teater, mener Loe, som mener han fikk en reise i egen fantasi og forestillingsevne, og som gjenoppdaget mye i en tekst han trodde han var ferdig med.

LES VÅR ANMELDELSE: Strålende absurd alvor

Også forfatterens flukt

Loe har ikke ønsket å være tett på prosessen med stykket.

- Det er en rikdom i kulturen å kunne fabulere videre på noe andre har skapt. At noen skal ha kontroll over åndsverk i generasjoner, som for eksempel Egner-familien, er noe av det dummeste jeg vet. Det er flott at verk kan funke på nye premisser, sier Loe.

Før gårsdagens forestilling stilte han til en forfattersamtale med dramaturg Elisabeth Egseth Hansen i Teaterkjelleren, der han snakket om romanserien som fikk sitt tredje og antagelig siste kapittel med fjorårets «Slutten på verden slik vi kjenner den».

Tidlig på 2000-tallet hadde Loe et stramt småbarnsliv med intensiv lesning av «mediokre manus» i jobben som spillefilmkonsulent. Han savnet skrivingen, og en kveld satte han seg ned med en gammel idé om en mann som levde som en indianer innenfor Oslos kommunegrenser. Han begynte å skrive litt hver kveld, og opplevde det som en herlig energisk improvisasjonslek. Det ble dagens høydepunkt. - Det var jo en flukt for meg også, og gjennom Doppler kunne en streit fyr som meg krysse grenser jeg aldri ville krysset i virkeligheten.

Stikk mot selvgodhet

Loe fortalte også at familiens bosted på Tåsen, midt blant «folk så flinke at vi tror det må være en løgn», var en viktig kilde.

- De postnumrene der er de med de høyest utdannede i landet, spreke er de også. Alt er prestasjonsrettet, rektor på skolen sier rett ut at de SKAL ha det høyeste karaktersnittet i landet. For at barna skal takle presset, hyrer de inn Finn Skårderud. Alt det der er som en gave for meg, en evig kilde til moro og inspirasjon, sa Loe.

Han fikk spørsmål om boka var skrevet bevisst som politisk stikk, noe Loe svarte bekreftende på.

-Det er mange stikk der, særlig til den norske selvgodheten, dobbeltmoralen og konsummønsteret vårt. Den er ikke partipolitisk, men forhåpentligvis en stein i skoa til det selvfornøyde Norge, sa Loe.

Sier nei til mye

At han er til stede på en teaterforestilling basert på en av hans bøker, er slett ingen selvfølge for Loe. Både i Danmark og flere steder i Øst-Europa er det laget teater av Loe-romaner og det hører med til unntakene at han sier ja når han blir invitert. Men å komme hit var en selvfølge.

Han har også sagt nei til mange tilbud i mange år om å gjøre Doppler til film. Helt til nå.

- Jeg har skrevet første versjon av et manus og samarbeider med Yngve Sæther i Motlys. Han har villet dette lenge, mens jeg har vært mer skeptisk. Det er så kjedelig å lage en dårlig film, mener Loe

Kynisk

I motsetning til med teateroppsetninger, er det er forutsetning at han selv har stor kontroll på manus og valg av regissør dersom Doppler skal bli film. Vi spør om det er Loes erfaring som spillefilmkonsulent gjennom mange år som ligger bak kontrollbehovet.

- Ja, jeg kan jo film i mye større grad. Men det har også en veldig kynisk årsak, røper han.

- Om det blir dårlig teater, lar folk bare vær å se det – det blir glemt og ingen blemme for livet. En dårlig film vil kunne ses igjen og igjen og være en dårlig film for all framtid. Det vil hefte ved deg til du dør.