Det er ingen rengjøring som vårrengjøring, og det er spesielt stas når den blir fremført på rim på en stor scene av dyktige folk i stram regi og med et visst budsjett på scenografien.

Det er blitt spilt musikaler, i moderne forstand, tilnærmet årlig på Trøndelag Teater siden 1950, og sanger fra noen av de mest populære musikalene i disse 65 årene utgjør det musikalske repertoaret i Vår.

Det er Hair og Cabaret, Spelemann på taket og Chicago, Les Misérables og Jesus Christ Superstar, Rent og Spring Awakening, Guys And Dolls og Annie Get Your Gun, My Fair Lady og West Side Story, Tolvskillingsoperaen og Boy Friend.

Musikkinnslagene er en fin blanding av sanger, fra humoristiske bagateller til fullt patos. Fra ikke så veldig kjente sanger til sånne som også de av oss som ikke er mer bevandret i sjangeren enn høyst nødvendig også kjenner temmelig godt. Orkesteret under ledelse av Asmund Flaten er glimrende, men godt gjemt bakerst på scenen.

Et transparent sceneteppe skiller orkesteret og skuespillerne, som hovedsakelig sitter rundt et langbord som er kledd til premierefest. Aktørene vises parallelt i andre situasjoner projisert på sceneteppet, og etter hvert bygges det opp et stillas i fire etasjer og full bredde bak teppet; som utnyttes i stadig større og flottere grad i scenografien, som kulminerer i en feit fulloktansversjon av «En dag til» der alle rekvisitter fra hele forestillingen er stablet opp ytterst på scenen. Mektig og stilig.

Det er mange flotte musikalske og sceniske tablåer gjennom forestillingen. Fra en bitchfight mellom to hovedrolleinnehavere i Annie Get Your Gun via en leken-poetisk «Sol stig, sol sig» til en flott «Å e kjenne en kar» der Bør får mange kvinneklisjeer, og vel så det, å velge mellom.

Det som skjer mellom sanginnslagene er det noe vanskeligere å bli klok på. Publikum overværer premierefesten for forestillingen vi ser på, en fest som følger tradisjonell dramaturgi og er innom de fleste sinnsstemninger. Det er ikke noen egentlig handling. Og det er jo i musikalenes ånd: Dialogene er strengt tatt bare transportetapper mellom sanginnslagene, men de inneholder solide doser sjarm fra en snedig bukett aktører, med en passe dose Trøndelag Teaterhistorie.¨

Skuespillerne er dels seg selv, dels faller de inn i spesifikke roller. Jon Lockert Rohde er denne oppsetningen hunk, Tor Ivar Hagen får utspilt noe av sitt akrobatiske register.

Men Vår! har egentlig bare en virkelig tydelig figur. Helle Ottesen er forestillingens mest rutinerte skuespiller og musikalartist, og snart teaterpensjonist. I sin rollefiguren er «sjuende mor i huset»-preget forsterket til det absurde. Ottesen er stykkets store beholdning, hun eier scenen bare hun trasker langsomt over den. Og gjett om hun trasker langsomt.

Enn om det hadde blitt utviklet et par andre like tydelige rollefigurer. Flere store komiske talenter er med i ensemblet, men de har ikke fått mye å spille på i akkurat de retningen.

Vår! er morsom, men kanskje ikke morsom nok. Den er storslått, men ikke storslått nok. Det ligger ikke nok patos bak patosen, og det absurde blir ikke dratt nok inn i det virkelige absurde.

Så dette blir ikke veldig mye mer enn en hyggelig og sjarmerende musikal med mange kjente sanger, og noen du ikke har hørt før, som er flott arrangert og fremført. Og så veldig mye mer skal vi vel ikke forvente av en vårmusikal.