I det som pent kalles sanatorium og på folkemunne galehus oppe mot alpetoppene, diskuterer en som tror han er Albert Einsten (Daniel Karlsson) livets mangfold med en som tror han er Isaac Newton (Lars Jacobsen). En inspektør Snusen-aktig politimann (Tore B. Granås) etterforsker mord på to sykepleiere, som anstaltens sjef (Jorunn Kjellsby) dysser ned etter beste evne.

En fiolinspillende Einstein og en cognac-drikkende Newton er ikke alene på anstaltens fysiker-fløy. Möbius (Ole Christian Gullvåg) er ikke modellert etter den historiske matematikeren med samme navn, men muligens etter atombombens far Robert Oppenheimer med samme egenskaper.

Men alle er ikke helt hva og hvem de later som i denne frodige komedien, som mot slutten skifter ham til engasjert politisk teater. Möbius og hans spesielle hjertevenn søster Monica (Siri Schnell Juvik) skiller seg ut som helstøpte rollefigurer.

Vitenskapsmenn som sitter med nøkkelen til både menneskelig fremgang og klodens undergang har et stort ansvar, deres eventuelle higen etter berømmelse og rikdom kan føre til menneskehetens undergang. Forfatterens metaforiske bruk av galehuset er utydelig i forestillingens begynnelse, men mer enn tydelig nok mot slutten, da alt det hittil usagte blir formidlet i dialogene, uten synderlig litterær omskriving. Etter at de tre har nådd en ansvarlig erkjennelse, står stykkets fysikere mellom valget: bli på galehuset eller å la galskapen overta hele kloden. Med ett er stykket både konkret og relevant.

Scenografien er imponerende til turnéforestilling å være. Den dekker hele scenebredden og mesteparten av høyden, har tre dører som åpnes og lukkes. Den er effektiv og litt gammeldags; og det følges opp i kostymer, dialoger og spillestil. «Fysikerne» er satt opp som et periodestykke, men kanskje publikum finner problemstillingene relevante likevel.

Handlingen oppleves generelt distansert. Men stykkets store beholdning Ole Christian Gullvåg (Möbius) er ikke bare er en flott komisk figur; innimellom den spastiske fysiske komikken får han på faktisk troverdig vis gitt uttrykk for sin verdenssmerte. Og selv om kjærlighetsforholdet til søster Monica ikke får en direkte lykkelig slutt, spilles det ømt og fint ut så lenge det varer.

Jorunn Kjellsby har det som en skulle tro var en paraderolle som anstaltens pukkelryggede enehersker. Men dr. frk. Mathilde von Zahnd blir aldri så skummel, ond og forrykt som hun burde; Kjellsby virket på forestillingen vi overvar (Steinkjer søndag kveld) nærmest litt ukonsentrert.

«Fysikerne» er på turné i Nord-Trøndelag frem til den avsluttet i Verkstedhallen i Trondheim 7–8. april.