«Spotlight» er en amerikansk film av typen det ikke lages så mange av lenger, etter som kinomarkedet i USA i økende grad er delt mellom milliardsatsinger, oppfølgere, familiefilm og mindre, uavhengige produksjoner. Voksne mennesker synes vanskeligere å lokke ut av tv-serie-stolen. Det har gitt dårligere kår for den mellomstore kvalitetsfilmen hvor historien er viktigere enn stjerner, effekter og underholdning med forenkling.

Derfor er det grunn til å feire at «Spotlight» er nettopp en slik film. At den til og med vant den gjeveste Oscar-prisen, for beste film, samt for beste manus. Dette er faktisk den fjerde kvalitetsfilmen i dette formatet regissert og skrevet av Tom McCarthy. Han var en habil birolleskuespiller inntil han debuterte som manusforfatter og regissør med «The Station Agent» i 2003. Siden har han vist godt blikk for skuespillerdrevne filmer hvor ganske vanlige mennesker preges av historiene og menneskene de møter.

«Spotlight» skildrer avsløringen av en av de største overgrepsskandalene i nyere tid. En avsløring som ga gravegruppen Spotlight i avisen Boston Globe Pulitzerprisen for 2003 for Public Service-journalistikk. Den massive avsløringen i første omgang av hvordan hele 70 katolske prester i Boston hadde forgrepet seg seksuelt på barn, samt at kirken i mange år feide disse sakene under teppet, har skapt ringvirkninger og lignende avsløringer over hele verden. Også i Trondheim.

Det er lett å utrope «Spotlight» til den beste, mest gripende og viktigste filmen om avslørende journalistikk siden «Alle Presidentens Menn»(1976). Umiddelbart kan filmen synes typisk amerikansk, men den har noen vesentlige forskjeller fra pressedrama flest og «Alle Presidentens Menn» spesielt. For det første skildres ikke journalistene som helter, men helt vanlige typer. Filmen mangler også hovedroller i vanlig forstand. «Spotlight» er et ensemblespill, hvor historien og ofrene framstår vel så viktige som de dyktige skuespillerne som driver handlingen framover.

Noe av det beste ved «Spotlight» er hvordan den utfordrer gråsonene heller enn å tegne konfliktlinjer i svart-hvitt. Ved å skildre den katolske kirkens svært sterke posisjon i Boston, som samfunnsstøtte med sterke bånd til media, politikk og rettsvesen, gir filmen en slags forklaring på hvordan det var mulig å holde så mange overgrep skjult for offentligheten så lenge.

Michael Keaton fikk med rette mye ros for sitt comeback i «Birdman» i fjor. Her er han vel så god som lederen for gravegruppa som møter både seg selv og gamle venner i døra. Tom McCarthy skriver og regisserer ikke filmer som ser flashy eller påtrengende filmatiske ut. Det er en kvalitet ved filmene hans, fordi det tjener den type historier han forteller. Det gjelder i særlig grad i «Spotlight», som i dramaturgi kan minne om noen av de beste nyere tv-seriene. I innhold og kraftfull, nedtonet historiefortelling går den utenpå det meste som lages for den lille hjemmeskjermen. Derfor bør den sees på kino.

Spotlight-teamet: Tre av de fire journalistene i den eldste aktive gravegruppen i amerikansk presse spilles av Rachel McAdams, Mark Ruffalo og Brian D'Arcy James i årets Oscar-vinner for beste film. Foto: KERRY HAYES