«Y'all actin' like that TDE don't run L.A. Coast ain't been this hard since Pac, Death Row, and Dr. Dre», sier Kendricks Top Dawg-soldat Schoolboy Q i låten «There He Go» (Som ikke har noe med denne utgivelsen å gjøre), og det stemmer nok på godt og vondt. Musikalsk har det aldri vært så pent på den kysten heller. Og det sørger enda en strålende åttelåters utgivelse fra Kendrick Lamar for.

Jeg tipper det er mange musikkanmeldere verden over som i etterkant av «How To Pimp A Butterfly» irriterer seg over at de ikke ga Kendrick full pott for den. «Untitled Unmastered» sies å være det som ikke kom med på HTPAB, og det er godt fra første stund. Åpningssporet er mindre solfylt, og fortsetter videre der HTPAB slapp, med hardt oppgjør med raseskiller, videre på spor tre fortsetter han med kritikk av den hvite mann, som igjen minner oss på at Kendrick Lamar er den viktigste lyrikeren på beat om dagen.

«De tenkendes rapper» har sammen med blant andre Vince Staples og Killer Mike vært med på å definere det nye alvoret innen rap. «Untitled Unmastered» er rampete og elegant, som om han kjemper rase- og klassekamp i smoking inne på en champagnefest i et elegant hus ved sjøen.

Spor to er rett og slett et mesterverk, hvor Kendrick går i falsett over blåsere, piano og dype basslinjer: «It’s a tidal wave / It’s a thunderdome». Spor sju inneholder de samme basslinjene, men her er vi kommet til oppgjørets time med damer: «Shut your fuckin’ mouth and get some cash in, bitches». På spor seks har han med seg Cee-Lo Green på en souljazzperle, og avslutningslåten er velkjent g-funk.

«1997 my paperwork was just a recipe». Og om man teller år i buzz og hype, kan det føles som en evighet siden mixtapen «Section.80» og «Ronald Reagan Era» nå, og undertegnede innrømmer gladelig at jeg gikk lei av buzzen rundt han, og heller lyttet til andre artister fra Top Dawg Entertainment i stedet.

Men, her går han enda et steg videre inn i souljazz og bevarer tronen. «Untitled Unmastered» er et kunstverk med viktige politiske budskap, sex, soul, jazz, tunge basslinjer og g-funk. Det inneholder ikke mer enn åtte låter, men det er nok. Pimp, pimp, hurray, ta med undertegnede til California!

Er det egentlig noen som husker Dr. Dres «Compton»-utgivelse fra et halvt år tilbake? Ikke det, nei. Det handler om Kendrick og resten av Top Dawg nå. Han er allemannseie.

Anmeldt av KARI KRISTENSEN

Foto: Universal