Tross klare kvaliteter fortoner dette seg lenge som en «mellombok» i en unik romanserie. Men mot slutten skrus det hele grundig til, og du er igjen hektet.

Napoli-kvartetten til Elena Ferrante er faktisk et fortsatt voksende fenomen. For hver bok som utgis, starter flere på bok én i serien.

Som vanlig når et litterært verk blir så bejublet, vil mange som starter på bok én bli skuffet. Det går for tregt, er for monotont, det er for lite fortellerengasjement. Men mange andre igjen blir totalt hektet, og mange av dem igjen vil nok allerede ha lest ferdig hele serien på engelsk når den tredje av de fire romanene nå er tilgjengelig på norsk. Noen vil altså ha falt fra, andre er allerede ferdiglest, men likevel vil det være igjen svært mange som er spent foran denne tredje romanen i serien.

Igjen står fortelleren Elena og hennes hat/kjærlighetsforhold til venninnen Lila i fokus - selv om de ikke er mye sammen. Tilsynelatende lykkes alt for Elena. Hennes debutroman er en stor suksess. Hun gifter seg med sin professor, får to jenter og lever en skjermet tilværelse i Firenze. For skjermet. Hennes mann Pietro er en vennlig, men sterkt fraværende gentleman. Elena biter tennene sammen og lever sitt liv.

Lila er mer kompromissløs, og får svi for det i sin tilværelse hjemme i Napoli. Som lavtlønnet fabrikkarbeider utstøtt av sin familie, kommer hun i skuddlinjen når situasjonen tilspisser seg mellom fagforening, fabrikkeiere med mafiaforbindelser og med en voldelig fascistgruppe.

De sterke politiske motsetningene på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet er et hovedfokus i denne

romanen. Dels skildret gjennom forholdene til kvinner i arbeiderklassen

i det sterkt klassedelte og kjønnssegregerte italienske samfunnet. Men mest gjennom studentopprøret, der radikale tanker førte til elleville forhold på universitetene, men også til voldelige terroristgrupper på venstresiden som hadde sin motpol i Italia i fascistbander.

Elena er som alltid på utsiden av begivenhetene. Mange av hennes nye bekjente er sterkt involvert, hun er litt på siden. Hun føler seg aldri helt hjemme i de borgerlige miljøene i det fornemme Nord-Italia og er like fremmedgjort overfor begivenhetene hjemme i «bydelen» i Napoli. Der går det for seg, som aldri før, med intriger mellom den herskende gangsterfamilien og andre kjente.

Et sterkt fokus gjennom hele Napoli-kvartetten er livsvilkårene for kvinner oppvokst i etterkrigstidens Italia, der konflikten mellom de gamle og grundig inngrodde kjønnsforskjellene krasjer med de naturlige ambisjonene til en ung begavet kvinne. Det kommer enda sterkere inn når Elena og Lila er voksne kvinner, som også er blitt mer bevisst sine seksuelle behov.

Dette skaper en ny dynamikk i en roman som ellers har et visst gjentagende preg. Som leser kan en i perioder gå lei av Elenas stadige kretsing rundt spørsmål om hun er bra nok ditt og bra nok datt, små konflikter med Lila og andre, og hennes endeløse og konfliktfylte tanker rundt sitt livs store

kjærlighet Nino.

Men Ferrante redder seg inn

gjennom lange passasjer der hun går dypt inn i begivenheten med pertentlig detaljrikdom, og måten hun gir sin jeg-person nyanser, eller for å si det rett ut, gir henne usympatiske trekk.

Romanen har som undertittel

«Mellomår», og uttrykket «mellombok» er lenge fristende å bruke, på grunn av det lett distanserte blikket til jeg-person Elena. Det er alltid hos de rundt henne at det virkelig dramatiske skjer.

Inntil de siste sidene. Der skrus

konfliktnivået grundig til. Det du som leser (i hvert fall om du ligner litt på denne leseren) intenst håper ikke skal skje, det skjer. Du hater det, men du vil med enda større sikkerhet vente glupsk på det avsluttende bindet, som

kommer på norsk i høst.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL