Nyutgivelsen av det fantastiske albumet «Off The Wall» har minnet meg på denne lille perioden da jeg var jevngammel med Michael Jackson.

Men la oss begynne knapt ti år tidligere. Første gang jeg hørte navnet hans, tidlig 1970. Jeg var fortsatt 11 år, og det samme var Michael.

Jeg samlet på frimerker, gikk i speideren, noterte rundetidene til skøyteløpere som Dag Fornæss, Kees Verkerk og Ard Schenk, gledet meg til årets høydepunkt da det var tivoli i byen og hørte litt på popmusikk. Det store høydepunktet denne vinteren var debutsingelen til Jackson 5. «I Want You Back» ble utgitt i oktober 1969, men markerte seg for alvor på hitlistene først etter at et nytt tiår var i gang.

«I Want You Back» handler om en som lengter tilbake til kjæresten etter et oppbrudd. Hovedsanger var en 11 år gammel Michael Jackson som tydeligvis hadde en del mer livserfaring enn undertegnede. Han skulle fort bli vant til å være nummer én på hitlistene i USA og store deler av resten av verden og å pleie vennskap med voksne venninner som Diana Ross og Elizabeth Taylor.

Han ga ut ganske flere fine låter med Jackson 5, og noen kanskje enda litt finere låter som soloartist. Innstendige «Got To Be There» er et høydepunkt som holder seg, likeledes «Ben», hans versjon av «Ain't No Sunshine», mens gladrockeren «Rockin' Robin» ble hakket for klissete. 1972-73 var soloartisten Michael Jacksons første storhetstid.

Michael og jeg var 14-15 år i disse årene, og mye skjedde med oss begge. Jeg oppdaget jenter, røyk, øl og glamrock, Michael laget musikk jeg oppfattet som ganske barnslig. Tiden gikk, punken kom - og vi kom ikke nærmere hverandre da. Men i 1979 derimot, da punken var død, mens diskoen hadde gjenoppstått som seriøs musikk!

Året bød på fantastiske singler, Gloria Gaynors «I Will Survive», Chics «Good Times», Sister Sledges «We Are Family», Anita Wards «Ring My Bell», Donna Summers «Bad Girls», Earth Wind & Fires «Boogie Wonderland», Sugarhill Gangs «Rapper's Delight» (rapens gjennombrudd, men rap visste vi ikke hva var da) – og midt oppe i det hele: Michael Jackson med «Don't Stop Till You Get Enough» – en låt og en innspilling som er like infernalsk bra nå.

Selv om Michael sammen med The Jacksons hadde vist sterkt stigende form året før med «Blame It On The Boogie», var maktdemonstrasjonen på hele albumet «Off The Wall» sjokkerende. I retrospekt er den enda mer imponerende. Alt Michael skulle gjøre i tiårene som fulgte er representert i «Off The Wall», med sin hypnotiske blanding og effektive dansemusikk, gode poplåter og innstendige ballader.

I 1979 var Michael og jeg som én. Vi eide verden. Han var nok en bedre danser enn meg, men pytt.

Han perfeksjonerte dansen ytterligere mot neste album. «Thriller» kom i 1982, er fortsatt tidenes mestselgende album, har klassiske låter som «Beat It» og «Billy Jean» og dere vet alle alt om den.

Eller kanskje vet dere ikke følgende: Verdens største markedsføringskanal i 1982 og gjennom hele 80-tallet var musikkanalen MTV. En bra video på MTV var nøkkelen til singlesuksess, som igjen var nøkkelen til albumsuksess. Bare én ting: MTV viste ikke videoer med svarte artister.

Plateselskapet Sony/CBS satte hardt mot hardt. Om MTV ikke viste Michael Jackson, så var ingen av deres artister aktuelle. MTV ga seg, og de banebrytende videoene til sentrale låter på «Thriller» tok pusten fra kanalens seere.

Kampen for svarte artister var vunnet. I tiårene som fulgte har R&B og rap dominert salgslister i like stor grad som de tradisjonelle hvite sjangrene rock og country. Michael hadde stått i spissen for en moderne borgerrettighetsseier.

Men hva gjorde han? Han tok operasjon etter operasjon og fremsto som hvitere og hvitere for hvert år som gikk. Mer og mer skakkjørt også.

For meg ble diskoen på tampen av 70-tallet startskuddet for et dypdykk i svart dansemusikk. Mens store deler av 70-tallet ble brukt til å forske i 60-tallets rock og pop, ble store deler av tidlig 80-tall brukt til å høre på svart musikk. Stax, Atlantic, Motown, funk, Philly, New Orleans-funk og etter hvert rap, artister som Marvin Gaye, Temptations, Four Tops, Stevie Wonder, Bobby Womack, Curtis Mayfield, Al Green, James Brown, Sly Stone, George Clinton, Thelma Houston, Patti Labelle, Chi-Lites, Stylistics, Harold Melvin & the Blue Notes og etter hvert Prince, Public Enemy og Run DMC. Det ble ikke særlig plass til Michael Jackson i dette selskapet, etter at han hadde rotet det til for seg.

Michael hadde to konserter i Norge på 90-tallet. Det var store underholdningsbegiven heter, men kanskje ikke stor kunst. I forkant av den første, i 1992, var jeg på Europa-premieren på turneen i München, og etter konserten opplevde jeg nærkontakt av andre grad med verdens største popstjerne. Det vil si jeg var så nær ham at jeg kunne tatt på ham, men gjorde det ikke.

Premierefesten etter München-konserten ble holdt i et av de gamle OL-anleggene. De underjordiske hallene ble brukt til håndball og annen ballidrett under OL – til sin fest hadde Michael innredet et helt tivoli, med karusell, pariserhjul, radiobiler, sukkerspinn og mye mer.

De hadde øl også, og vi som vanligvis sitter og drikker øl og ser på at folk danser, satt og drakk øl og så på at folk kjørte karusell. Etter et par timer kom Michael, han smilte og hilste rundt omkring, kjørte karusell og så dro han igjen.

Da det underlige nachspielet var ferdig, var det begynt å lysne ute. Sammen med min kollega, nå avdøde VG-journalist Kurt Bakkemoen, gikk jeg en noen kilometers lang tur tilbake til hotellet. Vi gikk og snakket om alt det underlige en opplevde i vårt yrke og følte oss ganske trygge da vi gikk rundt i de stille boligstrøkene, for dette var en tid da Derrick fortsatt passet på sin kjære by München.

Michael Jackson kunne med fordel også hatt en Derrick til å passe på seg. Det kunne i hvert fall kameratene hans. For det skjedde enda rarere ting, og et tiår etterpå ble han etterforsket for usedelige gjerninger overfor barna han hadde rundt seg på sitt eventyrslott Wonderland. Jeg hadde barn selv. De eldste tok jeg med på Michael Jackson-konsert. Da den yngste kom i samme alder, ble det viktigere å få henne til å vokte seg for menn som Michael Jackson.

Michael Jackson på 1-2-3

1. Off The Wall (1979)

Barnestjernen gjenfødt som hypnotiserende og nyskapende dansestjerne. Denne fremstår enda mer imponerende i 2016 enn da den ble utgitt.

2. Thriller (1982)

Strålende enkeltlåter og en helhet som definerte 80-tallet.

3. The Best Of Michael Jackson

De beste sololåtene (og utvalgte Jackson 5-perler) fra tidlig 70-tall. Søt og innsmigrende og egentlig undervurdert popmusikk.

1969: Michael var 11 år og på vei til å få sin første nummer én-single med «I Want You Back».
1992: Michael var på europaturné og var så nær artikkelforfatteren at han kunne ha tatt på ham. Men han gjorde det ikke.
2009: Michael Jackson var sterkt preget både fysisk og psykisk, men skulle ha en serie comeback-show i London. Men han døde før han kom så langt.