Drivkrefter som utløser skrekk og fortvilelse på film sier gjerne noe om tiden vi lever i. Sjelden kjennes det så påtrengende, nesten til det spekulative, som i Thomas Bidegains regidebut. På fransk har filmen den lett ironiske tittelen «Les Cowboys», mens den på norsk har fått den mer prosaiske «Min Datter, Min Søster».

Filmer hvor familier hjemsøkes av skrekk for hva som kan ha skjedd med tenåringen, har gjerne sexovergripere, seriemordere, sekter, sykdom eller narkotika som varianter av Den Store Stygge Ulven. Her er det radikal islam som påfører en tilsynelatende velfungerende fransk kjernefamilie et stort gapende hull, i form av at datteren plutselig forsvinner, med beskjed om at de ikke skal lete etter henne.

Hva får unge, vestlige mennesker til plutselig å radikaliseres, i en religiøs ramme som tilsynelatende står dem fjernt? Det gir ikke filmen særlig svar på. Den borer bedre i fortvilelsen til de forlatte. Noe av det spesielle ved «Min Datter, Min Søster» er at den ikke er fortalt som en problemfilm, men som en thriller, med klare linjer til ny og klassisk sjangerfilm.

Til å være regidebutant, er Thomas Bidegain en særdeles rutinert filmarbeider. Han har skrevet manus til et titalls filmer, hvorav de tre siste til fjorårets vinner av Gullpalmen i Cannes, Jacques Audiard. Som hans manus til Audiardas «Dheepan»(2015), «Rust and Bone»(2012) og «Profeten»(2009) er regidebuten til Bidegain et sosialrealistisk drama med spenningstrøkk som en sjangerfilm, med en utrulling av historien som gir nerve og intensitet.

Filmens franske tittel «Les Cowboys» refererer rent fysisk til at filmen utspiller seg i en amerikanisert del av fransk utkant, til forveksling likt USA – eller Norge. Det starter på en slags cowboyfestival, hvor faren i familien, spilt av François Damiens lar seg lokke til mikrofonen til en versjon av «Tennessee Waltz».

Fra rastløs ungdom fascinert av en annen kultur, skrur filmen assosiasjoner og verdensbilde til, etter som 11. september 2001 og veien fra radikalisert islam til terror blir bakteppe. Originaltittelen gir assosiasjoner til westernfilm. Da filmen fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Cannes i fjor, la ikke regissøren skjul på at den var inspirert av John Fords klassiske western «The Searchers»(1956).

I Fords kanskje beste film, spiller John Wayne en krigsveteran etter den amerikanske borgerkrigen, som sammen med sin nevø legger ut på leting etter Waynes niese, etter at hun har blitt bortført av indianere. Her leter far og sønn etter datter og søster, men denne jenta har etter mye å dømme selv slått seg til med annen kultur.

Filmen fungerer bedre som et kulturladet, mer komplekst motstykke til «Taken»-filmene eller supplement til Hege Storghaugs siste bok, enn som dypdykk i moderne europeisk kulturkamp. Selv om den kan beskyldes for å spekulere i aktuelle europeiske traumer har «Min Datter, Min Søster» kvaliteter som emosjonell thriller. Spennende, skremmende og diskutabel underholdning.

Amerikaniserte franskmenn: Kjernefamilien på cowboyfest før datteren(t.h.) plutselig forsvinner.