På sitt tredje album er ikke Charlotte Audestad lenger «ung og lovende», men en etablert artist i det trønderske musikklandskapet med sin særegne visekunst. Det skal sies at hun så langt har vært en større attraksjon på konsert enn på plate, på scenen kommer Audestads energi og vitalitet enda bedre til sin rett. Men «Ni nye» er hennes beste album til nå.

Spilt inn på Otterøya hos Eirik Øien (Nullskattesnylterne, Moving Oos, Stein Torleif Bjella), viser «Ni nye» en artist som har modnet som låtskriver. Audestad har hele tiden vist seg som en tekstforfatter med talent, særpreg og snert, og her skriver hun på sedvanlig høyt, men mer nedtonet nivå. Forhold har alltid vært Audestads hjemmebane, men aldri mer rendyrket enn her. Typisk tar hun for seg fasene som slår gnister, der mennesker er i ferd med å finne sammen eller skille lag. Stadig mer finstemt, stadig bedre på detaljer og observasjoner, men ikke lenger like utstudert opptatt av sluttpoenger. Den forsiktige tvetydigheten i albumhøydepunktet «Æ love itj nå» er forbilledlig, mens hun andre steder har den karakteristiske snerten i behold («Har a sagt ho e evig di? Det drit da æ væl i» fra «I hvert fall itj sjalu»).

Da sliter jeg mer med låtene der revyartisten trer fram. Som «Gi mæ ei nål», som noe uventet gir inntrykk av å handle om harde stoffer, men som viser seg å være en merkelig hyllestsang til akupunktur (norgeshistoriens første?). Også «Dagen du forsvant», der den vi tror er kjæresten viser seg å være en sykkel (Tre Små Kineseres «Gammel sykkel» i revers), er så vidt passabel første gangen, men med dårlig slitestyrke.

Som tidligere er Audestad sterkere og mer ambisiøs på tekster enn melodier, sistnevnte har en tendens til å bli fantasi- og motstandsløse. Der forrige album var preget av Jostein Ansnes' elegante gitarspill, har «Ni nye» fått et lydbilde som er hakket røffere, mer rustikt og peiler seg like mye mot americana som visepop. Kriss Stemlands organiske tangenter, Bjørn Ola Ramfjords pedal steel og ikke minst felespillet til allsidige Øyvind Smidt bidrar til en kledelig opprufsing. Det låter fortsatt snilt nok, med hovedvekt på balladene, men vi får vitamininnsprøytninger gjennom låter som den string-swing-aktige «I hvert fall itj sjalu» og den vitale gitarpopen på «Sorry», her er en energi jeg gjerne skulle hørt oftere.

«Ni nye» er kanskje hakket mindre morsom og slagferdig enn forgjengerne. Men den har fått med seg økt dybde og holdbarhet i en byttehandel som går i pluss.