Jeg er ikke vant til å være småskeptisk før Cult of Luna-skiver, men slik ble det når de først bestemte seg for å komponere med gjestevokalist. Mye av kjærligheten min for bandet har jo tidligere kommet av deres sylskarpe og til dels ensidige dyrking av egne konsept. Hadde jeg derimot kjent bedre til Brooklyn-baserte Julie Christmas (Made out of Babies, Battle of Mice) ville jeg nok slappet betraktelig mer av.
Ikke at det tar lang tid før Christmas overbeviser på «Mariner» heller, der hun legger et melodisk slør rundt Johannes Perssons gutturale brøl på åpneren «A Greater Call». Herfra veksler hun nærmest konstant mellom vare poporienterte melodier, autoritative snerr og intense passasjer med prosessert skriking – gjerne parallelt. Spennvidden her er nesten fryktinngytende, og kler musikken perfekt.
At dette ligger over bandets mest detaljorienterte produksjon til nå skader naturligvis heller ikke. Her finner massive fossefall av melodiske gitarer og tykke lag med analog synth sin naturlige plass i den buldrende kverna av massive bassvegger og spissfindige trommebrekk.
Det hele kulminerer i «Cygnus», som avsluttes med en insisterende Christmas som messer over egen koring, mens bandet bygger inn i evigheten. Når Persson kommer inn på tampen er det som en svingende sekk murstein – like opprivende som det er fullstendig forbannet hypnotisk. Får jeg en sterkere musikalske opplevelse enn dette i 2016 blir jeg oppriktig forbløffet. Da kan jeg også glatt tilgi småkjedelige «The Wreck of S.S. Needle» som forblir skivas eneste ørlille bomskudd.
Ellers oppleves Christmas’ bidrag som ekkoloddet som avdekker dybdene i Cult of Lunas blytunge og melodiske metall – eller fyrtårnet på tampen av en røff seilas. Sammen har disse bautaene skapt noe som tidvis både er vakrere, styggere, skarpere og tøffere enn hva de ofte gjør hver for seg.
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
