- Jeg er på gråten, jeg vet ikke hva jeg skal si, sier Liv Ullmann i sitt første møte med utstillingen som favner hennes liv med filmen. Men snakker gjør hun heldigvis likevel.

Og det tar ikke lang tid etter gjennomgangen av utstillingen i Nova kinosenter, gjennom alskens trofeer og diplomer, gjenstander, filmplakater, sitater, fotografier; oppimot nesten 200 enkeltkomponenter som utgjør utstillingen «Et rom med Liv», før hun etterlyser to av sine tre Golden Globe-trofeer. Ett trofé ble satt høytidelig på plass under åpningen tirsdag. De to andre er tydeligvis på vidvanke.

Gjort med finesse

- Men det er ikke viktig, skynder Ullmann seg tilføye. – Det er så nydelig gjort. Dette er en utstilling av gjenstander, men mer enn det. Det er virkelig gjort med finesse, sier hun om utstillingen som er utformet av reklamebyrået Tibe T og designeren Daniel Richards. Det var tidligere direktør i Norsk Filminstitutt Jan Erik Holst som i sin tid fikk forsyne seg med gjenstandene fra Liv Ullmanns hjem, med tanke på en permanent utstilling på Filmens hus. Men der var det ikke rom. Han ble glad da direktør Arild Kalkvik ved Trondheim Kino tok kontakt, og er storfornøyd ved gjennomgangen av utstillingen tirsdag sammen med hovedpersonen.

Liv selv rusler rundt og minnes store øyeblikk fra mange perioder, Hollywood-årene, Bergman-årene, tiden som regissør, dokumentasjon av hennes betydelige humanitære arbeid.

Hjertebanken som Oscar-nominert

Hun er spesielt glad for at sistnevnte er trukket inn, det kunne etterlatt et overfladisk inntrykk om ikke. Utfordret på hva hun er mest stolt av, svarer hun uten betenkning sine to bøker, som ikke er representert på utstillingen -etter litt betenkningstid velger hun «Utvandrerne», «Innvandrerne» og «Scener fra et ekteskap». Hun kjenner også godt på hjertebanken i salen som Oscar-nominert. – Som en av fem nominerte er du en skikkelig stjerne, i det øyeblikket en annen blir utpekt som vinner er du festens mest usynlige. Men forventningen i forkant var alt i alt mye sterkere enn skuffelsen, den ristet du fort av deg, sier Liv.

Skiller mellom Liv og Liv Ullmann

- Jeg blir imponert når jeg ser alt hva hun har vært med på. Jeg sier hun, for dette er liksom ikke meg. Jeg skiller mellom Liv, som er meg, og Liv Ullmann, som er hun. Nå har jeg vært Liv i tre måneder, tatt meg fri fra alt, sagt nei til alle henvendelser og har ikke angret et sekund på det – men nå blir jeg vel Liv Ullmann en stund da, ler 77-åringen.

- Jeg har ikke angret på noe jeg har gjort. jeg har angret på én ting jeg ikke gjorde, nemlig at jeg sa nei til å være med i «Fanny & Alexander». Jeg ville vel markere selvstendighet på det tidspunktet, sier Liv.

En mors skyldfølelse

- Men så er det andre sider ved et liv. Og som kvinne føler en vel ekstra sterkt på det en fikk gjort hjemme. Sånn var det før, og sånn er det fortsatt, sier Liv Ullmann. Bakteppet er åpenbart, Linn Ullmanns suksessroman «De urolige», der nettopp dette perspektivet er sterkt tilstedeværende. Boka har gått innpå Liv Ullmann. Hun vil helst ikke snakke om det, men det bobler frem.

- Jeg kunne komme hjem fra lange arbeidsperioder og væ're for sliten til å gi de rundt meg oppmerksomheten de fortjente. Det gjelder ikke bare Linn, men også min mor og andre-

- Men føler du på skyldfølelsen ved at du valgte å satse på karrieren også i møtet med utstillingen?

- Nei, tvert imot. Jeg kan føle på skyldfølelsen til vanlig. Men når jeg ser utstillingen fylles jeg med stolthet for valgene jeg tok. Jeg har levd et liv, og jeg har tatt noen valg, og jeg står for dem ennå, sier Ullmann. Hun mener denne type skyldfølelsen fortsatt ødelegger for mange kvinner.

- Nettopp dette har vel også Linn sagt, at forskjellen var enorm på hva omverdenen godtok av hennes far kontra hennes mor prioritering av karriere?

- Ja, men kunne hun ikke skrevet det da, sier Liv Ullmann spakt, før hun understreker hvor glad hun er i Linn, hvor stolt hun er av henne – og at hun fortjener sin suksess.

Selv ser hun seg mest tilbake, men ikke bare.

Aldri mer teater, men kanskje film

Hun sier at hun aldri mer kommer til å regissere film noe mer, at hun ikke kommer til å regissere teater og ikke til å spille teater.

- Det betyr at nå er toget gått, at du aldri blir å se på scenen i Trøndelag Teater. Det hjelper ikke å nøde?

- Nei, nå er toget gått.

- Men du åpner altså for å spille på film?

- Ja, det kan skje. Men vi får ta det som det kommer, sier Ullmann. Hun er heller ikke fremmed for å skrive flere bøker.

- Selv om jeg, som Linn sier, ikke er forfatter, ler hun.

Profet i egen by

Vi sitter midt i utstillingen som alle som løser billett på Nova kinosenter kan se. Samme kino har tidligere oppkalt sin hovedsal etter Liv Ullmann – en oppdatert utgave av den flotteste kinosalen i hennes barndoms by. – jeg prøvde gang på gang å komme inn på voksenkino her, men lyktes aldri. Jeg var tynn og barnslig og sjenert, og måtte betale venninner for at de skulle orke å være med meg på kino. sier Liv.

- Hva betyr det at det er her denne utstillingen står?

- veldig mye. det sies at en ikke blir profet i eget land, og jeg følte mye på det i en 20-årsperiode. Men nå har det virkelig gått slag i slag i Trondheim de siste årene. Først den store 75-årsfeiringen, så Håkon Blekens maleri i Trøndelag Teater. Og nå dette. Nå går det sannelig ikke an å våkne i morgen og ikke føle seg elsket, smiler Liv Ullmann.

Gjenskapt historie: Jan Erik Holst tok i sin tid initativ til utstillingen som til slutt havnet i liv Ullmans hjemby. Foto: THERESE ALICE SANNE
I godt selskap: Liv Ullmann har jobbet med en rekke sentrale skuespillere og filmskapere i et langt liv med film. I den permanente utstillingen som åpnet i Nova kino tirsdag møter hun mange av dem igjen. Foto: THERESE ALICE SANNE
Mange detaljer: Blant mye annet figurerte Liv Ullmann også en stripe i tegnserien Knøttene. Skaperen Charles M. Schultz sendte originalstripen til Ullmann etterpå. Foto: THERESE ALICE SANNE
Mange trofeer: Blant mange trofeer som er representert i samlingen er denne fra den europeiske filmprisen. Foto: THERESE ALICE SANNE