«Hardcore» kan neppe beskyldes for ikke å leve opp til tittelen. I vold og action på norsk kino er det sannsynligvis bare indonesiske «The Raid 2»(2014) som matcher blodsutgytelsene. Som den er formen mer interessant enn innholdet. «Hardcore» trekker sitt originale grep så langt, at filmens sterke sider etter hvert overskygges av svakhetene.
Handlingen utspiller seg i Russland, og starter med at hovedpersonen Henry vekkes til live. Uten hukommelse, sterkt kvestet, får han montert mekanisk hånd og klargjøres for action, som delvis robot og menneske. Gjennom hele filmen ser vi handlingen fra øynene til Henry. Det gir intens stil og fortellergrep, beslektet med den ferske Holocaust-filmen , Oscar-vinneren «Sauls Sønn», uten sammenligning for øvrig.
Her brukes fortellerg
repet til brutal, reinhekla voldsunderholdning, tilsatt svart humor. Humoren står den dyktige sørafrikanske skuespilleren Sharlo Copley («District 9») for, i en serie skrudde roller som medhjelpere for vår dødbringende robotmann. Som stadig flere actionfilmer fortoner «Hardcore» seg som et oppblåst, hypervoldelig dataspill.
Vår mann prøver å beseire den mest irriterende filmskurken på lenge: En djevelsk sadist ved navn Akan, som ikke må forveksles med den norske virksomheten forkortet for Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani. «Hardcore»-Akan har så mye død & fordervelse på samvittigheten, at filmen skulle vært bedre for å forsvare det.
