Et bredt utvalg smådyrklinikker, dyrehospital, kattehotell og hundepensjonat finnes for dagens dyreeiere i Trøndelag. Slik var det ikke da veterinærene Berit Krohn og Einar Heyeraas satset sparepengene sine og åpnet ny dyreklinikk i Trondheim i januar 1975. Det var ifølge reportasjen rundt ti år etter at forrige dyreklinikk i byen stengte dørene. «Mye har imidlertid forandret seg i hundeholdet i løpet av de siste ti årene og i dag ser det faktisk ut til at det er marked for en poli-klinikk for dyr», fortalte Krohn da Adresseavisen besøkte veteri-nærene noen måneder etter åpningen samme år.
Journalist Ann Britt Hangeraas lurte på hvilke lidelser «våre firbente og vingebekledte kjæledegger» pådro seg. Krohn fastslo at dyrene så ut til å ha «arvet svært mange av de sykdomsgrupper menneskene har vært og er plaget av».
Hun mente også at byliv, moderne boliger og for god tilgang på mat ikke var spesielt gunstig for kjæledeggene: «Mitt inntrykk er at jo mer urbanisert og kultivert husdyrene blir, jo mer blir de også utsatt for forskjellige lidelser. Moderne leiligheter med sentralfyring er ikke det ideelle tilholdssted hverken for hunder, katter eller marsvin. Leilighetene blir gjerne for varme for dyrene og den tørre luften fører ofte til eksem og andre hudlidelser. Og så er det med dyrene som med oss mennesker – de bærer gjerne på noen kilo for mye. Å stikke til dyrene lekkerbiskener til enhver tid er helt misforstått dyrevennlighet», sa Krohn.
Da Adresseavisen besøkte lokalene i Tordenskiolds gate 10 var det fem katter på venteværelset, mens schæferen Rex lå på operasjonsbordet «bedagelig i halvdøs etter en likegladsprøyte». «Allergiske undu-later, kastrerte hannkatter som ikke får tisse, marsvin med eksem, hunder med lårbensbrudd, ørebetennelse, mageonde og alskens skavanker de har pådratt seg i forbindelse med en aldri så liten slåsskamp», var ellers stikkord for varierte arbeidsdager blant folk og dyr.
Det var lysten til å starte noe for seg selv som gjorde at veteri-nærene bega seg ut på «sjanseseilasen» med å slutte i «fast og godt betalte stillinger». Med den nye klinikken i Trondheim fantes det ifølge avisen fire dyreklinikker i Norge, i tillegg til den statsdrevne veterinærhøyskolen. Krohn og Heyeraas hadde kjøpt huset i Tordenskiolds gate for 150 000 kroner, investert i utstyr til 40 000 kroner. I tillegg hadde de pusset opp lokalene.
Etableringen hadde kostet, og da som nå var det på ingen måte gratis å ta med husdyret til undersøkelse. Hundeeiere i Trondheim i 1975 måtte også betale hundeskatt, en avgift som ble innført i norske byer i 1857. På midten av 70-tallet hadde Trondheim kommune inntekter på nærmere en halv million kroner i året på skatten. Veterinær Krohn håpte at noen av disse kronene kunne «gå tilbake til hundene f. eks gjennom tilskudd til driften av dyreklinikken». «Slik det er i dag kan det være uforholdsmessig dyrt å være husdyreier om dyret får en eller annen sykdom. Det finnes livsforsikringer for hunder som også dekker dyr-legeregninger på mer enn 50 kroner, men denne er det svært få som kjenner til», sa Krohn, som sammen med kollegaen også tok seg av rengjøringen i lokalene i oppstarten.
Men det mest utfordrende for de to veterinærene var kanskje å ta vare på «overengstelige dyreelskere»: «Foruten å ta imot bestillinger på operasjoner, foreta røntgenunder-søkelser og vanlige undersøkelser, bruker de også mye tid på å berolige engstelige dyreeiere som i visse tilfeller viser større tegn på nervøsitet enn det syke dyret selv», skrev avisens utsendte.