Reinert Kiil har med «Huset» fått sin første film med kinodistribusjon. Derfor er det godt å se at han har vokst mange hakk som filmskaper siden han fikk litt blest for den relativt forferdelige – i alle betydninger av ordet – rape-revenge-filmen «Hora» i 2009. I spill, stil, fortellergrep og ambisjoner står ikke «Huset» særlig tilbake for andre norske forsøk med skrekkfilm i ødemarka og/eller med forbindelse tilbake til 2. verdenskrig.

Åpningen er best, med to tyske soldater og en norsk fange i norsk vinterlandskap under krigen. Desorientert labber de rundt, til de omsider finner et hus som ser ut som en redning. Innenfor dørene maner huset fram feberfantasier, psykodrama, spøkelser og det som kanskje verre er. Gjennom bruk av lys og skygge, en særdeles stemningsmalende lydmiks og relativt diskrete visuelle grep, maner filmen fram en slags marerittvariant av «Groundhog Day» med aktiv bruk av gjentagelser.

Som moderne vri på gammel krigsgru er «Huset» mer realistisk og ekspresjonistisk i stil enn «Død Snø»-filmene til Tommy Wirkola. I skummelt spill på hus i ødemarka med mørk forhistorie har filmen visse fellestrekk med Pål Øies «Villmark 2». Kiil opererer på mindre flater, uten fråtsing i effekter, med unntak for en hyperaktiv lydmiks som nesten blir for mye av de onde.

Mystikken og spøkelsene «Huset» prøver å mane fram er dårligere forankret i historien enn spillet mellom hovedpersonene. Det gjør at filmen etter hvert går på dunkel tomgang. Selv om «Huset» i beste fall er mer interessant enn god, representerer den en betydelig framgang, tross alt.