Andre artister har større dybde. Andre artister har betydd atskillig mer for utviklingen av rocken enn 66-åringen fra New Jersey. Men ingen andre er en så stor konsertattraksjon. Ingen andre når ut til så mange med sanger som betyr så mye for folks liv.

Slik kjøper du billetter til konserten 26. juli.

«I got this guitar and I learned how to make it talk», sang Bruce Springsteen under det siste ekstranummeret i byen Colombus i Ohio tirsdag kveld. Tekstlinja er 41 år gammel. Den kommer fra «Thunder Road», en av de aller beste sangene han har skrevet, og den oppsummerer hva han står for.

Springsteen snakker til oss gjennom musikken sin. Han er en samtalepartner, en av oss, han deler sine egne erfaringer fra ungdom, oppvekst og voksenliv. Flere generasjoner kjenner seg igjen i det han forteller, og det han forteller, gir han en innpakning som gjør at innholdet går rett i ryggmargen på oss.

Klokka 10 onsdag ble nyheten om Bruce til Trondheim kjent.

Han synger om ensomhet og fortvilelse og famlingen etter å finne seg en plass her i verden. Og han gjør det med en ukuelig glød, en glød som smitter. Når han avslutter sitt siste ekstranummer med å synge «It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win», løfter han publikum langt ut av den grå hverdagen.

Bruce Springsteen er rett og slett personifiseringen av rockens enorme kraft.

Dette er å ta veldig hardt i, vil noen innvende. Det finnes da haugevis av artister som musikalsk sett er mye mer interessante enn Bruce Springsteen, vil de si. De har rett. Likevel er Springsteen unik fordi han når fram som ingen andre.

Jeg har hatt sterke og fine konsertopplevelser med flere av rockens største navn; Bob Dylan, Neil Young, Rolling Stones, David Bowie, Prince, Michael Jackson.

Flere av dem har skapt musikk som betyr enda mer for meg enn Springsteens låter. Som sceneartister kan likevel ingen av dem måle seg med ham. Stones lager heidundrende show, flere av de andre har laget og lager musikk som blir stående i historien. Men de andre storhetene er på ingen måte så nær oss som Springsteen.

Jeg så ham på scenen første gang sammen med 60 000 andre i Gøteborg i 1985 og har vært på en rekke av konsertene hans i Norge siden den gangen. Det som har slått meg hver gang, er at han er hundre prosent til stede, at han gjør alt han kan for å glede oss og formidle noe han synes er viktig.

Derfor bærer publikum ham bokstavelig talt på armene sine. Han kan kaste seg ut i ethvert folkehav i visshet om at han blir tatt godt vare på. Hvis man ikke kjenner en inderlig glede når man er vitne til noe slikt, må man være svært kynisk og bitter.

Andre vil innvende at han er da slett ikke en av oss. Han er en styrtrik amerikaner som har levd et skjermet liv som superstjerne siden han var i 20-årene. Det stemmer selvfølgelig også.

Men svært få, om noen, har klart å holde beina på bakken som ham. Alle som har hatt kontakt med ham, forteller om en mann som virkelig bryr seg om sine fans. Han har et godt forhold til den faste gjengen som reiser i fotsporene hans fra konsert til konsert. Han kjenner dem og hilser på dem fra scenen.

Få artister på hans nivå viser dessuten et så sterkt samfunnsengasjement. Det er bare noen dager siden han avlyste en konsert i Nord-Carolina i protest mot en lov som han mener bryter med homofiles og transpersoners rettigheter.

Mange i USA har protestert mot «toalettloven».

Det ser faktisk ut til at Springsteen også husker hvor han kommer fra. Arbeiderklasserøttene i New Jersey og oppveksten i fattigslige kår er en tydelig klangbunn i alle de beste sangene hans, også i tittellåten på «The River», dobbeltalbumet som blir den røde tråden i Granåsen.

Sangen handler om en ung mann som får et fagforeningsmedlemsskap og en bryllupsfrakk i 19-årsgave. Kjæresten er gravid, han må gifte seg og ut i jobb. «No wedding day smiles, no walk down the aisle.»

Når han mister jobben og alt er grått, husker han likevel at livet kan være fint, han husker da han og kjæresten dro ned til elva. Der trakk han henne inntil seg for å føle hvert åndedrag.

En mann som skriver slike sanger, kan man ikke annet enn å bli glad i.