- Vi kom veldig godt overens. Vi hadde samme smak i whisky, politikk og moral. Vi var forbausende like, egentlig, forteller vokalist og låtskriver i trondheimsbandet Soup, Erlend Viken.
Om det var smaken for skotsk whisky som førte til ukonvensjonell gjødsling av skotsk hage i 2013, vites ikke. Men det var likevel da, under et firedagers bli-kjent-opphold i Skottlands største by, at både Soup og produsent Paul Savage skjønte at et samarbeid var en «no-brainer».
Franz Ferdinand og Mogwai
Savage sto på en liste over produsenter bandet likte, og hadde allerede mikset bandets forrige album, «The Beauty of our Youth», uten at de hadde møttes. Og 45-åringen er ingen hvem som helst: Rundt årtusenskiftet var han trommis i indie-favorittene The Delgados (hør «Peloton»-albumet om du ikke har gjort det allerede), og som produsent har han hatt ører og fingre borti plater med band som Franz Ferdinand, Mogwai, Arab Strap, Teenage Fanclub, Camera Obscura og Deacon Blue. I dag savner han turneene, men får ellers utløp for sin kreative side som produsent. Han gjør det meste fra sitt eget studio Chem19, men tar med jobben ut fra tid til annen.
For Soups Erlend Viken kan låtskriving sammenlignes med rusavhengighet og spillegalskap: Euforisk, terapeutisk, egosentrisk, destruktivt – og altoppslukende
Samtidig er det første gang siden Snah co-produserte «Children of E.L.B.» at en ekstern produsent slipper bortpå Erlend Vikens hjertebarn.
- For en kontrollfrik som meg har det vært fryktelig sunt. Han er ikke redd for å sette meg på plass, og han har gode ører. Nå kan jeg forlate rommet i full tillit til at det ikke vil gå galt. Han er blitt vår George Martin, vår «puppetmaster», smiler Viken.
Leketøy og utstyrsporno
At det ble Namsos og Rock City Studio som ble valgt, har sammenheng med at Soup i 2014 vant Åge Aleksandersen, Sparebank1 SMN og Rock Citys Ramp-stipend til en verdi av 250 000 kroner – inkludert generøse mengder studiotid. Vi møter dem midt i en tidagers opptaksperiode, og bandet ligger foran skjema.
Årets Ramp-stipend er ikke bare en anerkjennelse av talent, men like mye en belønning for godt arbeid over lang tid.
Dette til tross for en del tekniske utfordringer. Bandet, og da særlig bassist Jan Tore Megård, har sansen for gamle instrumenter og utstyr. De har fått Sambandets tangentmann Terje Tranaas til å sette igjen et arsenal av gamle keyboards. En bra samling tangentleker, men ikke alle fungerer helt som de skal. En rhodes har måttet repareres, en mellotron er lunefull – og pianoet er litt surt («Men han skotten vil ha det sånn»). Å gå forbi delen av Rock City-museet der de viser gammelt lydutstyr, er nærmest porno for Megård.
- Enn at dette utstyret står her i en monter og ikke inne i studio, sukker han og rister på hodet. Tidligere på dagen har båndet på hans gamle Copicat tape echo-maskin røket, og han trenger å spleise det. Han stikker bort på Namsos' musikkforretning, men kommer slukøret tilbake:
- De sa de sluttet å føre det jeg trenger for 20 år siden, sier Megård, som til slutt får reparert båndet ved hjelp av maskeringstape og en skalpell. Om en har forkjærlighet for vintage-utstyr kommer det godt med å være en smule handy.
Jakten på romklangen
Rock City-studioet er velutstyrt, men som alle andre studio har det sine særegenheter som må overvinnes. Både bandet og Savage er enige i at hovedutfordringen er at alt er for finjustert. Forskriftsmessig dempet, men dermed også uten romklang. Derfor har trommis Espen Berge blitt forvist til konsertsalen NTE Arena vegg i vegg. Derfra kommuniserer han med resten via mikrofon – når han ikke forstyrres av en D.D.E.-fotoshoot innimellom tagningene.
Soup boikotter Frelsesarmeen
- Jeg er vant til råere og mer naturlig romlyd, som jeg heller kan dempe med tepper og lignende. Men alt kan løses, og konsertsalen ble redningen. Vi setter stor pris på at vi kan bruke hele bygget omtrent som vi vil, og har pushet rommene til å låte større enn de er, sier Savage.
Rom for feil
Han ble lokket til Norge med lovnad om å få spise rare ting. Så langt har han smakt både brunost, elgpølse kjøttkaker – og Grandiosa. Samme kveld har de håp om at han skal få se nordlyset for første gang.
- Hva er det med Soup du liker?
- Melodiene, samt at de er så dyktige til å spille. Vi har endt opp med å spille inn mye live i studio, og det er noe mange andre band sliter med. Soup har et sound som henger sammen, og som er instinktivt stort. Så kan de improvisere, det gjør musikken mer bevegelig og ikke så rigid.
Dramatiske drømmebilder
- Denne plata er litt mer leken enn de forrige. Mindre ryddig – på en bra måte, mener Viken. Savage siterer Brian Eno og mener hjernen skrur seg av om det låter for perfekt.
- Vi har mer rom for småfeil som tilfører et menneskelig element, kan du si. Før kunne jeg sitte og redigere hvert eneste skarptrommeslag, og brukte sikkert 500 timer på flikking. Men det blir ikke bedre av det, du blir bare mer lik alle andre band. Denne gangen har vi gitt rom for tilfeldigheter og kaos, forklarer Viken.
Lærer av bandene
Savages filosofi som produsent er å komme med ideer, men ikke insistere på dem eller kommandere bandene rundt.
- Egentlig startet jeg for å produsere mitt eget band, da vi hadde hatt dårlige erfaringer med andre produsenter, sier han.
- Jeg ønsker ikke å legge begrensninger på bandene, men tenker heller at jeg har mye å lære av dem. For eksempel hadde både Mogwai og Arab Strap tydelige visjoner for hva de ville: Mogwai ville skru alt opp på rødt og bryte alle regler, mens Arab Strap var livredde for effekter og ville ha alt så tørt og urørt som mulig. Jeg lærte veldig mye av å jobbe med to så ulike band, sier han.
Mikseprosessen starter etter planen i juni, og blant annet skal Kristoffer Lo bidra med flugabone før den tid. Første steg, dagene i Namsos, ser ut til å gå enda bedre enn ventet. Likevel er alle glade for at perioden ikke er lengre.
- Ti dager er perfekt. Hadde det vart tre uker, hadde vi rukket å bli gale.