- Dere ser litt bleke ut alle sammen. Tror vi må pøse på med mer pudder og rouge, sier Berit Fløisand Moen til danserne som står på scenen i Olavshallen. Hun er daglig leder for Let`s Dance ballettstudio, ansvarlig koreograf, iscenetter og instruktør for forestillingen «Let`s dance New York». Det er like før det braker løs. To nesten fulle forestillinger. Siste finpuss. Og backstagebesøk av Adresseavisen. Det kryr av små og litt større barn, ungdommer og voksne i alderen 4–61 år. Inn og ut av scene og oppholdsrom.

Se bildegalleri i toppen av artikkelen

Skilpadder og tinnsoldater

- Her er skilpaddene, og tinnsoldatene, og alle som skal være i båthuset, de er fire-fem, seks og sju år gamle. «Kæm passer på dokker?», spør koreografen og får beskjed om at det er det Cecilie som gjør.

- Hva skal dere danse?

- Vi skal danse skilpadder, og vi har øvd lenge, forteller Ine Marie Pedersen og Josefine Olea, begge er fem og et halvt år gamle og skal begynne på skolen til høsten. De har alt under kontroll, gruer seg overhodet ikke, men flirer og tuller i fine skilpaddekostymer. Og spiser kjeks. I rommet ved siden av sitter dansere i alderen 15–30 år som skal være med i flere nummer hver. De danser moderne, jazz og klassisk dans og er mest spente på logistikken.

Krevende logistikk

- Det er mange kostymeskift og vi har ofte dårlig tid. Det er flust av små ting vi må huske på som for eksempel hårspenne til parykken slik at den ikke faller av. Og at vi har samme farger på sokkene, sier Marie Kristiansen. Det er tid for en matpause. Venting.

- Vi prøver å få det til å bli som en leirskole. En camp. Det skal være et hyggelig sted å være, supplerer Fløisand Moen som i tillegg til å ha det kunstneriske ansvaret også må ta seg av teknikken på slike forestillinger. Det gir litt ekstra nerver.

Mye å holde styr på

- Ungene er trygge, de har det på stell og har øvd på dette siden januar. Men når det gjelder alt det tekniske blir jeg veldig utenfor komfortsonen. Jeg er egentlig ballettlærer, og nå skal jeg plutselig styre store mannfolk som senker og hever store ting på scenen. Da blir jeg litt stressa. Og jeg kjenner mine begrensninger, for egentlig er jeg veldig blid hele tiden. Men sulten og stressa er ingen bra kombo, sier Fløisand Moen humrende.

Forestillingen er nyskrevet og ideen fikk hun på en turbuss i New York. Mens hun satt der og ble guidet rundt på Manhattan begynte hun å forestille seg hvordan en slik rundtur kunne danses.

- Jeg ble med på bussturen for å bli kjent med byen. Da jeg kom hjem skrev jeg denne forestillingen basert på de områdene jeg besøkte og som jeg syntes så scenisk bra ut. Vi danser byen New York og har bussturen som den røde tråden i forestillingen.

400 inn og ut

Og mens Fløisand Moen styrer teknikken er det tre dansepedagoger som sørger for at de vel 400 danserne kommer seg inn og ut på scenen.

- De loser alle inn og ut, og står bak sceneteppet og motiverer danserne før de skal ut å prestere. De skal ikke bare skuffes inn.

- Hvordan gjøres det?

- Det handler mye om å få dem til å være musestille. Og så sier vi at det er nå eller aldri. Dessuten har vi fokus på at dette skal være en gedigen fest. Det skal ikke være noe å grue seg til. Vi har øvd og øvd lenge, så nå er det tid for å nyte det, sier instruktøren og tar noen slurker av en colaflaske. Å spise blir det ikke tid til. Hun har fått i seg en banan så langt den dagen.

- Ikke si det til noen. Jeg blir jo ikke så sulten når jeg holder på med dette. Men de fleste har med seg en sekk med litt mat, eller går ut en tur i løpet av dagen og kjøper seg noe godt, sier Fløisand Moen. Det nærmer seg urpremiere.

Olavshallen, søndag 17.april, kl.14.00 og 18.00.