Det er flere grunner til å løfte fram Erik Skjoldbjærgs «Pyromanen» som gledelig dristig og vellykket. Den er basert på Gaute Heivolls roman «Før jeg brenner ned» som vant Brageprisen i 2010. Den var basert på en virkelig historie fra 1978 om en serie branner og jakten på en pyroman i sørlandsbygda Heivoll kommer fra.
For det første er «Pyromanen» ikke en illustrasjon av boka, men et forsøk på nærme seg kjernen av historien på filmens premisser. Filmen står godt nok på egne ben for seere som ikke har lest boka. Har man lest boka, blir filmen et spenstig eksempel på noen sentrale forskjeller mellom film og litteratur.
Bjørn Olaf Johannesens manus og Erik Skjoldbjærgs regi lykkes godt i å gjøre en kompleks, fascinerende historie i bokform, til kompleks, spennende film. Mens forfatteren i boka bruker seg selv som inngang til historien og refleksjoner om hvorfor og hvordan det kunne skje, går filmen rett på sak. Alt etter brannen i åpningsscenen, med Gerdi Schjelderup (ex-Trøndelag Teater) i fin birolle, vet vi hvem som tenner på.
Som spenningsfilm er altså ikke hvem som gjorde det motoren, men det nagende og vel så interessante spørsmålet om hvorfor. Trond Nilssen («Kongen av Bastøy») gjør sin beste filmrolle som den unge mannen med fyrstikkene. En tilsynelatende flink ung mann, men ikke til å snakke. En av kvalitetene i Nilssens spill og filmens framstilling av pyromanen, er at han har langt færre replikker enn hovedroller i norsk film vanligvis har.
Framstillingen av det usagte, er en av de store kvalitetene til «Pyromanen», kanskje den største. Liv Bernhoft Osa og Per Frich i rollene som foreldrene til den unge mannen spiller svært godt opp mot Nilssen, til et drama hvor det ofte er mer ved bildene enn det som først møter øyet. Den knappe, hverdagslige dialogen rommer også mer enn det som blir sagt.
Musikken til Gaute Tønder og Maja Ratkje står illevarslende godt til historien og bildene til den svenske fotografen Gösta Reiland. Tidskoloritten var en kvalitet ved Skjoldbjærgs forrige og langt mer ujevne film, dykkerdramaet «Pionér»(2013). Her bryter det litt i musikkvalg og enkelte detaljer, men helheten, fargebruk og tone bygger et univers som kler og tjener historien.
Skildringen av den unge mannen i møte med familie, jobb og fritid gjør «Pyromanen» til en psykologisk thriller. Svært få norske filmskapere har startet karrieren så godt og løfterikt som Erik Skjoldbjærg med «Insomnia» i 1997. Siden har han ikke vært i nærheten av det nivået i kinofilm, med et visst unntak for «Nokas»(2010). Mens Atle Antonsens portrett av en alkoholiker i «Grand Hotel» i og for seg er dyktig gjort, blir det noe overfladisk over framstilling og film. «Pyromanen» går dypere og mer foruroligende til verks i skildring av en outsider, i en film som gir noe å tygge på.
Arne Skouens «Det Brenner i Natt» fra 1955 med Claes Gill som pyroman har status som en norsk klassiker om pyromani. Gill er fantastisk, men filmen har ikke helt tålt tidens tann. «Pyromanen» er en av de norske filmene fra 2016 som vil bli stående ei stund.
