Når jeg dør så ikke grav meg ned

Legg med i en båt, la Glomma ta meg av sted

I «Mmam fødte meg i en bakevje by» skriver og synger Levi Henriksen om han som har resignert, som aldri kom seg ut av bakevja av et sted, men har sine håp for etterlivet. Tekstene som utgjør de 12 låtene på dette flotte albumet rommer imidlertid like mye kjærlighet som forakt for oppvekstomgivelser.

Levi Henriksens litteratur rommer på sitt beste nettopp spennet mellom lojalitet og opprør, sentimentalitet og realisme, utfartstrang og trygghetssøking, gudsfrykt og sex & drugs & rock & roll.

Det samme gjelder når Levi endelig er på sitt beste også som rockeartist. Og her kan en føye til spennet mellom fuzz og steelgitar, salmer og punk. Dette albumet har både punkens energi og countryens refleksjon, av og til i samme låt. Det er gryta hennar mor, og det er den hengivne livslange kjærlighet. «Hjertet som slår» er en flott kjærlighetssang, formulert etter 60-tallets liverpoolpoeters trylleformler. Låttitler som navngir Jackie Leven og Wilko Johnson bare antyder nivået av namedropping, for her er Raymond Carver og Kari Bremnes i skjønn forening. I flotte «Jeg skal stå på perrongen» raser han gjennom en liste av Hertervig, van Gogh og Hopper, Brando og dean, Åge og Keef. Det kan selvsagt bli for mye av det gode, men likevel ikke – fordi det er så bra gjort, for den musikalske innpakning er så rett frem, drivende energisk og riktig i Amund Maaruds produksjon.

Levis vokalstil krever en viss tilvenning, men vær trygg: det vil være verdt det.

Og om du lurer på hva som er det beste bandet i himmelen, så er det selvsagt Ramones.