- Jeg ville finne ut hvorfor jeg er så sterkt knyttet til hjemstedet mitt. Det er nesten så jeg ikke er helt normal, sier Guri Sørumgård Botheim (38).
Hjemlengsel er tema i nesten hvert dikt i hennes nye diktsamling. «Når nokon spør kvar eg bur/svarar eg Trondheim/men/eg kallar ikkje leiligheita for/heime», heter det i ett av dem.
Botheim har tidligere utgitt romanen «Ramstein pensionat» sammen med sin søster Sigrid, og hun er avdelingsleder ved Norsk Forfattersentrum Midt-Norge. «Heime mellom istidene» er tittelen på hennes første diktsamling.
Som leder i Norsk Forfattersentrum arrangerer hun også hagefester i Ringvebukta.
Utsikt til kornsiloene
Vi møter henne i leiligheten hun skriver om. Den ligger i femte etasje i en av høyblokkene i Ila. Nordover har hun god utsikt til fjorden og kornsiloene, sørøstover ser hun byen, Nidarosdomen og Tyholt.
«Eg måla veggane kvite og kjøkeninnreiinga grøn,» skriver hun i boka og siterer annonsen for leiligheten: «attraktiv 3-roms aksjeleiligheit/her har du oversikt over byen (…) byggeår: 1956»
- Jeg satt her ved vinduet og hadde skrivesperre. Så begynte jeg å beskrive det jeg så rundt meg. Slik startet diktsamlingen, sier Botheim. Det første diktet hun skrev, skildrer kornsiloen: «ein ser han/og ser han ikkje/ein mastodont/med mat».
Beboerne trives godt i høyblokkene i Ila.
Kjempelangt besøk i byen
Hun liker mye av det hun ser rundt seg, men hjemme er det ikke: «i byen heiter innmarka/park». «byen er staden ein bur/for å rekke å koma seg på kontoret».
Selv om hun flyttet til Trondheim i 1999 for å studere, ligger hjemmet fortsatt to og en halv time lenger sør med tog. Tilværelsen i byen er som et kjempelangt besøk.
- Du skrev diktene for å finne ut hvorfor du er så sterkt knyttet til Lesja. Har du funnet det ut?- Når jeg drar til Lesja, begynner jeg å føle meg hjemme allerede når jeg har passert Oppdal. I Lesja er hele området hjemmet mitt; fjellene og naturen. Det har nok sammenheng med at jeg vet at alle forfedrene mine har gått rundt der. Det heter om mennene i slekta mi at de plutselig kunne få det for seg at de måtte til fjells. Da slapp de det de hadde i hendene og sprang avgårde.
Guri Sørumgård Botheim har også kjempet for litteraturhus i Trondheim.
Foretrekker ferie hjemme
Botheim lurer på om det er noe genetisk. Hun forteller om sin bestemor, som var ekstremt hjemmekjær. Hun gikk på skole i ett år i Volda og holdt ikke ut. Hun ble tilbudt plass på Handelshøyskolen i Bergen, men måtte hjem til Lesja. Hun fulgte med på teknologiske nyvinninger og sendte sms-er helt til hun døde, over 90 år gammel. Men hun hadde ingen interesse av å se verden. Hun ville være i Lesja.
- Selv ser jeg heller ingen grunn til å reise utenlands når jeg har ferie. Jeg vil helst dra hjem.
- Og det i en tid da folk helst skal ha reist verden rundt med ryggsekk før de er 20?- Ja. Når jeg snakker om hjemlengsel, skjønner heller ikke samboeren min hva jeg mener. Det er nesten så jeg ikke føler meg helt normal.
Føtter, ikke røtter?
Forfatteren Salman Rushdie sa for en del år siden at det bare er trær som har røtter. Mennesker har føtter. Det førte til en heftig diskusjon om tilhørighet i en omskiftelig, globalisert verden. Enkelte yngre akademikere kunne påstå at de hadde mer til felles med jevnaldrende akademikere i London og Paris enn med sine egne besteforeldre.
- Slikt kan man jo påstå. Men det er ikke sikkert det stemmer, kommenterer Botheim tørt. Hun mener det først og fremst er fjellene hjemme i Lesja som trekker henne til seg.
Diktsamlingen er tredelt. Den første delen, «Heim», starter slik: «ette istie vandra oss/hit med telt/e e alle som kom hit/ingenting visste døm/um at døm lyfta me i lag/uppover i terrenget (…) fjellet va der/oss helst vilde vera».
«Ein mann, frisk og blank»
Del to heter ganske enkelt «Trondheim», mens del tre har tittelen «Fjellet». Del én og tre er skrevet på Lesja-dialekt, en dialekt som har dativformer Botheim ikke behersker fullt ut. Hennes far og andre slektninger har vært dialektkonsulenter. De vanskeligste dialektordene har hun ikke brukt.
- Jeg anser meg selv som en mer eksperimentell lyriker og ble overrasket over at diktene ble så lette å forstå. Men jeg ville at det skulle bli forståelig og har jobbet mye med komposisjonen, sier Botheim.
I tillegg til at hun beskriver omgivelsene, er også personene i hennes nærhet sentrale i diktsamlingen; foreldre og søsken og en samboer som kalles «s»: «eg budde åleine/til s begynte å koma/ein mann/frisk og blank».
«Barnet ynskjer seg ein heim»
«s» heter Sigurd Brørs og er musiker. Han driver enmannsbandet The Brørs, og når diktsamlingen blir lansert på Digs i Trondheim 3. mai, skjer det i form av en dobbeltutgivelse, siden The Brørs samtidig lanserer 13 sanger som blir digitalt tilgjengelig.
Flere av Guri Sørumgård Botheims dikt beskriver personlige forhold. Ett av dem heter «å ikkje ha barn». Der står det: «Barnet har ikkje lyst til å bu/borte frå slektene/borte frå fjell//barnet ynskjer seg ein heim»
- Du skriver også at du – til din samboers irritasjon – hele tiden leter etter hus til salgs i Lesja og Dovre. Skal dere flytte?-Det vet jeg ikke. Det er nesten blitt en mani å lete etter hus til salgs, men det er jo ingen aktuell jobb for meg i Lesja. Og kanskje er det greit å ha et hjem som ligger to og en halv tima unna.
