- Digitale hjelpemidler har gjort det enklere og billigere å produsere elektronisk musikk, mens det å spille inn bandinstrumenter koster omtrent det samme. Vi vil passe på at bandmusikken ikke forsvinner.
Det sier Sigve Bull, produsent og daglig leder i Phatcat Studios.
Sammen med Grappa Musikkforlag og Bylarm ga Oslo-studioet nylig et stipend til en verdi av 70000 kroner til trondheimsbandet Thank You Yes Please (TYYP). Stipendet dekker en uke med studiotid med tekniker og produsent, samt miksing og mastring i etterkant. I tillegg fikk bandet platekontakt med Grappa.
Hensikten med stipendet er å bevare mangfoldet innen musikksjangrene i Norge, ved å sikre talenter innen rock, pop og indie muligheter til å nå frem på lik linje med elektroniske artister, forklarer Bull.
- Elektronisk musikk, som for eksempel Kygo, lages i stor grad på en datamaskin. Kanskje med ett vokalspor i tillegg. Skal man gjøre en god innspilling av et rockeband trenger man helt andre fasiliteter og langt større ressurser.
Trondheimsduo med braksuksess på hitlister over hele verden
Gir helt nye muligheter
TYYP var et av om lag 200 band som søkte om å få stipendet. Både Bull og Cathrine Å. Heen, label manager i Grappa, falt pladask for gruppa.
- De er flinke til å lage låter, og jeg føler at låtene deres gir meg noe nytt og eget. Det er noe av det jeg går etter, sier Heen som sammen med Bull var i Trondheim forrige uke for preproduksjon.
TYYP på sin side trodde nesten ikke det var sant da de fikk stipendet.
- Det er veldig kult! Det åpner helt nye muligheter for oss som band, og gir oss muligheten til å vise hva vi kan, sier Håkon Rønning Husby.
Gruppa har eksistert siden 2013 og spiller popmusikk med innslag av country og folketoner, forteller de fem medlemmene, alle i alderen 19 til 27 år. De ser frem til å spille inn i det analoge studioet tidligere kjent som Lydlab Studios. Motorpsycho, a-ha, deLillos og Turboneger er noen av artistene som har vært der før dem.
Highasakite forbereder europaturné i Trondheim
Ingen krise for rocken
Karen Sofie Sørensen, daglig leder i Brak kompetansesenter for rytmisk musikk, synes Phatcat-stipendet er et prisverdig tiltak.
- Det er fortsatt et marked for rock, men man trenger å finne nye forretningsmodeller for å tjene inn mer av produksjonskostnadene. De støtteordningene som finnes både regionalt og nasjonalt er med på å bidra til en del av dette. Men mye går til de med utdanning og lange cv-er, de mest etablerte musikerne, sier Sørensen, som ikke ser noen krise for rocken.
- Selv om det fortsatt er et veldig stort antall band her er i Bergen, er ikke den klassiske bandkonstellasjonen lenger noe absolutt for de yngste. Idol og elektronikabølgen har vært med på å bidra til at det er flere singersongwritere, produsenter og flere som driver med hiphop. Det går i bølgedaler, og nå er andre sjangere enn rock på vei opp, sier hun.
Også Spidergawd-sjef og produsent Per Borten opplever at bandmusikken lever i beste velgående.
- Jeg var spent da jeg bygde nytt studio i fjor, men nå er det fullbooket godt frem i tid. Folk vil alltid ha kvalitetsmusikk, og ikke bare den tyggistechnoen på NRK P3. Jeg tror Trondheim er en like bra musikkby i dag som for 20 eller 40 år siden, sier Borten.
All kultur er støttefinansiert
Musiker, sosiolog og Tidal-redaktør Knut Schreiner unner TYYP stipendet, men sier det allerede finnes gode støtteordninger.
- Det kommer ut over 800 plateutgivelser i Norge i året, dobbelt så mange som i Sverige. De aller fleste av disse får raus økonomisk støtte fra støtteordninger som Fond For Utøvende Kunstnere og Fond for Lyd og Bilde – uansett sjanger, sier Schreiner.
- Er det en fallitterklæring når rocken må få en støttekrykke for å overleve som sjanger?
- Nei. I et større perspektiv er all kultur i Norge støttefinansiert. Og den som ikke er det, den kommersielle og markedsdrevne kulturen – enten vi snakker om D.D.E., danseband, «Paradise Hotel», kiosklitteratur eller bilblad – er den minst respekterte i kulturhierarkiet. Det tror jeg handler om å forsvare posisjoner og arbeiderklasse-forakt.
Fra et fugleperspektiv har rocken helt klart nådd et bunnivå når det gjelder popularitet, rekruttering og kulturell betydning i etterkrigstidens musikkhistorie, mener Schreiner.
Driver ikke lenger kulturen
- Samtidig kan man påpeke at den digitale revolusjonen har fragmentert hele kulturbildet fullstendig, med det resultat at ingenting er like «viktig» som det var i det 20. århundret – kinofilm, mote, kunst, fotografi, aviser, tv og all form for populærmusikk. Musikk generelt, og rock spesielt, er ikke lenger noe som driver kulturen. Det som er viktig nå er teknologi og store aktører på det digitale tjenestemarkedet, som UBER, Google, strømmetjenester og sosiale medier.
Knut Schreiner: - Rockeklubben har gått fra å være en kulturell til en sosial opplevelse
Han tror vi godt kan trenge stimuli for å institusjonalisere intrumentmusikken/rocken, på linje med klassisk musikk, folkemusikk og jazz.
- Ikke for å «redde» en truet kunstform fra synkende rekruttering og manglende innovasjon, men for å behandle den kulturhistorisk. Det nytter ikke å holde på med klassisk og jazz og opera og ballett på markedets premisser. Og det er ikke usannsynlig at rock vil befinne seg i en lignende situasjon når babyboom-generasjonen er borte.
Sigve Bull er lei av påstander om at rocken er død.
- Jeg elsker den energien jeg får av musikerne på scenen på en fet rockekonsert. Jeg har lyst til å finne det nye Coldplay, det nye Thirty Seconds to Mars, sier han.
ANMELDELSE: Gitarrocken var ikke død