For 30 år siden ville all verdens styggedom blitt nedkalt over en film som «The Green Inferno» i Norge. Den framstår nemlig som en gjennomført smakløs, men ganske godt og spekulativt skrudd hyllest til en av filmene som ble et slags symbol på videovold på 80-tallet, Ruggero Deodatos «Cannibal Holocaust». Mens den i dag kan sees som en kultfilm med litt distanse, går den brukbare amerikanske skrekkfilmskaperen Eli Roth («Hostel» og «Cabin Fever») langt råere, mer effektfullt til verks i «The Green Inferno».

Det sier en god del om utviklingen i norsk filmsensur at Roths kannibal-grøsser, har noen av de råeste, eller mer presist, noen av de mest utspekulert stekte scenene som har vært vist på norsk kino. «Brutale og nærgående skildringer av ekstrem vold gjør at denne filmen får 18-årsgrense», heter det i Medietilsynets vurdering. Sett som smakløs voldsunderholdning skal det nemlig sies at filmen er ganske effektivt skrudd sammen.

På utspekulert vis kobler filmen unge miljøaktivisters engasjement for å redde regnskog og urbefolkning i Amazonas med korrupsjon og kollisjon mellom urban ungdom og brutal natur, til en slags hipsterreise inn i «Mørkets hjerte». En av de beste filmene på Kosmorama i år, «Embrace The Serpent» fra Colombia var en mystisk, magisk hyllest til jungelens hemmeligheter. «The Green Inferno» er den spekulative skrekkvisjonen av en ferd inn i jungelen, mest for dem som finner underholdning i å se miljøaktivister bli spist.

Filmen spiller effektivt på klassiske skrekkfilmgrep. Lorenza Izzo er tilsynelatende smart og kritisk student i New York, med pappa i FN-systemet. Det skal likevel ikke mange ord og blikk fra en karismatisk aktivist med skjegg før hun sitter på fly til Peru for å lenke seg fast i jungelen med andre doprøykende studenter med det siste i mobilkamera.

Regissør og medmanusforfatter Roth gjør det litt lettere for publikum ved å tegne flere av aktivistene som så usympatiske eller dumme at det på papiret burde gjøre litt mindre å se dem bli spist av blodtørstige villmenn og -kvinner. På lerretet blir det likevel så spekulativt creepy i all sin smakløshet, at det «The Green Inferno» vinner i imponerende ekkelhet, taper den i mye annet.

«The Green Inferno» er en exploitation-film, med en framstilling av både miljøaktivister og innfødte som folk det er best å holde seg unna. Izzo gjør solid jobb som «the final girl», i en film det er mye lettere å avsky enn å like, selv om den funker brukbart på sine ekle premisser.