Peter Buwaldas fortelling om alle små enkeltheter, tilfeldigheter, merkverdigheter, flaks, uflaks og dårlig dømmekraft som kan føre til en families sammenbrudd, har siden utgivelsen i Nederland for seks år siden blitt sammenlignet med alle av interesse: Philip Roth. Jonathan Franzen. Michel Houellebecq.

En annen som har beskjeftiget seg med familielivets grunner og avgrunner, er naturligvis John Irving, men der eksempelvis T.S. Garps boksekunst var en dekorativ rekvisitt, er judoen som utøves i denne boka en kamp på kanten av eksistensiell avgrunn.

«Bonita Avenue» er i internasjonal presse kalt «en av de første store europeiske romanene i det 21. århundre». Sannelig ikke småtterier.

Alt kretser omkring professor Siem Sigerius. Han er en mann som tilsynelatende har lyktes med alt. Han er matematikkens superstjerne. Tv-programvertene slåss om ham. Han har en svigersønn han kan prate jazz med og som utvikler seg til å bli en utfordring på judomatta, noe han liker ham for. Han har en hustru, god og snill, to stedøtre, Janis og Joni, den ene vakrere enn den andre. Dessverre har han også en sønn fra et ubetenksomt ungdomsekteskap. Wilbert er håret i suppa.

I familien Sigerius er prestasjon det hemmelige kodeordet. Kanskje det er derfor Siem, selv som elsket familiefar, i bunn og grunn er en ensom mann. Han omgir seg snarere med sparringpartnere enn ordentlige venner. Han lever i en verden der en politisk karriere ligger som en naturlig forlengelse av all annen suksess. Det eneste han så langt i livet ikke har hatt suksess med, er sitt eget seksualliv. Det tørket inn foruroligende kvikt. Han forsøker å vekke det til live med nettporno, men når han ser nøyere etter, hvem tror dere han finner bak sminken og under parykkene? Hvem tror dere er netthoras hallik? Og hvem oppdager at det ferske parlamentsmedlemmet er flittig bruker av virtuelle prostituerte?

Det er ikke for mye å røpe at både familiens og romanens biperson, Wilbert, med tiden og mot bokens slutt skal tildeles selve hovedrollen i familien Sigerius’ undergang.

«Bonita Avenue» er et overflødighetshorn av veltalenhet, av varmhjertede vittigheter, av kjølig ironi, av skadefryd på denne vellykkede, likevel så dysfunksjonelle familiens bekost-ning, og dette hornet slutter aldri å renne over, selv ikke når du trenger en pause for å svelge unna.

Forfatteren har en strålende evne til å levendegjøre de forskjellige karakterene. Når Joni fører ordet, vel, da gjør hun det med slik overbevisning at du som leser uten videre tror at det er en kvinne, struttende av seksuell selvtillit, som skriver. Når Tineke overtar stafettpinnen, da er du straks inni hodet på en mor som tilskyndet av ektemannens mangel på interesse, har latt seg avblomstre. Når Aarons side av fortellingen berettes, da blir han et menneske av kjøtt og blod, en mann som strekker seg det lille ekstra for å oppnå svigerfarens gunst, men som også stuper ned i hele avgrunner av psykiske plager. Siem selv innvier leseren i både sine stolteste og pinligste øyeblikk med en slik autoritet, at man aldri tviler på at slik, akkurat slik skjedde det: Han er en «undervisningsminister med to fjær i hatten: mord og prostitusjon. Han har en sønn som har knust skallen på en mann, og en datter som selger kroppen sin på internett. Porno ganger mord, se der har du formelen for hans liv.»

«Bonita Avenue» er langt fra å handle om en gjennomsnittsfamilie. Likevel anskueliggjør forfatteren allmenne problemstillinger gjennom dette vrengebildet av vellykkethet, og oversetter Hedda Vormeland har gjort en storartet jobb med å overføre dette til tilforlatelig norsk.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR