Etter å ha spilt for en halv million publikummere rundt omkring i verden, ender A-has comebackturné med seks konserter i Norge. Den siste i Bergen lørdag.
Jeg så dem for en uke siden, den første av tre konserter i Oslo Spektrum, fem år etter det som var annonsert som deres aller, aller, aller siste konsert på samme sted.
Det var ikke like emosjonelt, ikke like triumferende i Oslo Spektrum som da, men også dette var en begivenhet. En fin konsert med et uhyre profesjonelt band og en imponerende hitkatalog. Avslutningen med «Hunting High And Low», «The Sun Always Shine On Tv», «The Living Daylights» og «Take On Me» sørget for den allsang-sakrale hengivenheten som hører til det som kan være den siste (hvem vet?) konserten til trioen som var sterkt delaktig i å definere 80-tallet.
A-ha kunne feire seg selv, publikum kunne feire en anerkjent norsk stolthet.
A-ha slipper nytt album i september
Det har ikke alltid vært sånn. Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy har ikke alltid vært profeter i eget land. Det har vært tider der fokuset snarere var at A-ha er en pophistorisk parentes og en trio med i overkant store selvbilder.
Men de siste tiårene har jobbet for bandet. Suksessrike internasjonale popband som Keane og Coldplay har hyllet A-ha som en inspirasjonskilde, U2 plagierte «The Sun Always Shine On TV», og omtalte A-ha som et undervurdert band.
Furuholmen minnes sin musikerfar
De tre medlemmene har trådt tydeligere frem som enkeltpersoner. Morten Harket er selve stjernen, pinupen med den (fortsatt) store stemmen, og en hobbyfilosofisk tåkefyrste. Magne Furuholmen er nettverksbyggeren og den som tydeligst har etablert en egen karriere som anerkjent billedkunstner og nå også styreleder for en av landets høyest profilerte kulturinstitusjoner; Festspillene i Bergen. Alle tre er sky og private, men spesielt Pål Waaktaar-Savoy, som samtidig er den beste låtskriveren og den musikalsk mest begavede.
De tre er distinkt forskjellige personer og har aldri hatt spesielt intim omgang utenom A-ha. Ja, de har ikke spesielt intim omgang i A-ha heller. På scenen er A-ha syv, og det er ikke mange øyeblikk med blikkontakt mellom de tre hovedpersonene gjennom en konsert. Men de kom sammen til nachspielet sist lørdag.
Høyt og lavt for A-ha
Spenningsforholdet mellom de tre er årsaken til at A-ha har hatt sine nedturer og pauser. Men spenningen er også suksessformelen for at deres kunstneriske produksjon har holdt et, tross alt, såpass imponerende nivå gjennom såpass lang tid. Kunstnerisk energi skapes av friksjon snarere enn av harmoni.
Med unntak av Pauls første år med Savoy (originalutgaven av «Velvet» overgår A-ha-versjonen med solid margin), deler av Mortens kommersielt suksessrike første soloalbum og Magne som billedkunster, har ikke det de tre har gjort hver for seg, vært i nærheten av det de har skapt sammen.
Året var 1987, og A-ha fylte Ishallen
Det tok noen år før de fikk sving på sceneopptrednene. Første gang jeg så dem, var i Trondheim på den hysteriske første norgesturnéen. Ikke veldig imponerende. Senere har det blitt mange konserter, på halvstore og kjempestore arenaer. Men det er to intime settinger jeg husker best. En promo-opptreden i den lille klubben Månefisken i Oslo og konserten i Olavshallen i 1994. Sistnevnte var på et tidspunkt A-ha var langt nede popularitetsmessig, i etterkant av det undervurderte albumet «Memorial Beach». Jeg kom uten spesielle forventninger, og ble for første gang imponert over bandets nærvær på scenen.
Sondre Lerche var også innom denne turneen i et essay i Klassekampen. Der omtaler han «Take On Me» som den eneste gladlåten bandet laget, den de kastet ut for å gjøre unge lettpåvirkelige mennesker hektet, før de foret dem med hittil 31 år og ti album i spenn fra melankoli til svartsinn.
Du ser de har en tekst, du hører de har en melodi, som litt for ofte glir forbi.
Bortsett fra de første, er det vanskelig å skille A-has album. Har jeg hatt lave forventninger, har jeg gjerne blitt positivt overrasket. Har forventningene vært høye, har jeg blitt skuffet. Hvert album har to-tre høydepunkter, kanskje et par irritasjonsmomenter, resten er jevnt grei kvalitet. Slik er det strengt tatt med de fleste andre, også enda mer betydelige, artister. Et par-tre høydepunkter på et album flere tiår ut i karrieren er ikke verst.
Gjennom årene har jeg intervjuet bandet sammen og hver for seg, en rekke ganger – uten at jeg har følt jeg har blitt kjent med dem. Det har vært hyggelige møter, morsomme møter og også noen mer anstrengte møter. Jeg husker spesielt en gang med Morten Harket, midt på 90-tallet. Fotografen jeg jobbet med, en av pressenorges mest erfarne, hadde knapt møtt et mer uinteressert og nedlatende intervjuobjekt. Harket var nok møkk lei hele A-ha, men var tvunget til å lire av seg happy fraser om store fremtidsutsikter. På et tidspunkt det sannsynligvis var internt klart at bandet skulle gå hver for seg (det varte siste del av 90-tallet). Et irritasjonsmoment som red A-ha på 90-tallet, da A-ha-feberen hadde lagt seg, var at norsk offentlighet fra å overvurdere A-ha hadde gått over til å undervurdere dem. De havnet lett i forsvarsposisjon.
Etter ymse avskjedsturneer og comeback er det i det minste ikke mange som er i tvil om at A-ha er tidenes internasjonalt største popband, at en konsert med dem er en begivenhet.
Mange fortvilte fordi bandet strammet inn på turneen sin i år. At de kuttet ut alle planlagte konserter i juni hadde garantert sammenheng med at de hadde begynt å gå hverandre på nervene.
A-ha glapp for Trondheim
De som måtte unngjelde for at «den ene» igjen ville bli tre, var trondheimspublikummet som mistet en tenkt konsert på Sverresborg, og Norwegian Wood som mistet sin største attraksjon på årets planlagte festival. Årets Norwegian Wood er sterkt nedskalert, men håper å kunne feire 25-årsjubileum i større stil neste sommer. At A-ha overlever er hevet over tvil. Til tross for litt baluba rundt et Morten Harket-intervju gidder de ikke engang late som lørdagskveldens konsert i Bergen, er den aller, aller, aller, siste a-ha-konserten gjennom alle tider. For alle vet at de tre etter alt å dømme igjen kommer til å bli én.
a-ha på 1-2-3
1. Scoundrel Days (1986)
Kommer ikke utenom denne, det nærmest udiskutable kunstneriske høydepunktet med en strøm av gode låter. Fem av dem var med på årets turné.
2. Hunting High And Low (1985)
Den forfriskende debuten er kanskje lettbeint, men har sine udiskutable klassikere. Fire var med på årets turné.
3. Foot of the Mountain (2009)
Skulle være det desidert siste A-ha-albumet, er nå det hittil nest siste. Uansett en flott miks av «moden» A-ha med melodiøsiteten og triksene fra 80-tallet, «dypt» produsert av Steve Osborne.