- Æ e' i himmelen, æ no. At det jeg har holdt på med på gutterommet kan brukes til noe fornuftig, er helt fantastisk. Dette er noe av det artigste jeg har vært med på, sa Terje Tysland etter konserten og klappet Kjetil Møster på skulderen.

Alle regnet med at Møster, en energisk, rocka og periodevis eksperimentell saksofonist, ville omskape Terje Tyslands låter til noe helt annerledes. Men ingen, bortsett fra de 12 unge musikerne i NTNU Jazzensemble, visste hva de ville få.

Allerede under første låt begynte vi å forstå det. Kjetil Møster har gått inn i Tyslands musikk og funnet noe som få er klar over finnes der; et dødsens alvor og en filosofisk utforskning av hva livet innebærer.

Før konserten lurte Møster på om han kanskje la for mye i tekstene hans.

Teksten på «Kjærlighetsvise», sangen som startet seansen i Dokkhuset, slo an tonen: «Alt det bak mæ, det kan æ glæmm/Vent på det som kjæm/Æ har kommi hjæm.»

Møster benyttet seg av alle mulighetene som de 12 musikerne hadde å by på og skapte mektig lyd ved hjelp av to vokalister, to gitarister, to bassister, to trommeslagere og fire saksofonister, ham selv inkludert.

Det er blitt en lang tradisjon at jazzfolk gir trøndersk pop og rock ny drakt. Åge Aleksandersen, Difference, Dumdum Boys, Knutsen og Ludvigsen og Motorpsycho er blant dem som har fått samme behandling.

Adresseavisens anmelder var svært begeistret for Stina Stjerns Motorpsycho-konsert under Jazzfest i fjor.

Alle setter stor pris på at musikken deres kan kles opp i helt ny drakt, at andre musikere ser kvaliteter i sangene deres som de selv kanskje ikke var klar over. Slik var det også i Dokkhuset lørdag.

Men det ble langt fra en perfekt konsert. Alle spilte godt, men helheten var uklar, siden låtene skar ut i ulike retninger. «Stakkars klovn» fikk en avantgardistisk behandling som det var vanskelig å få tak på, og som sto i sterk kontrast til den groovy soulversjonen av «Send mæ en øl», som fungerte langt bedre.

Møster hadde funnet fram fine kvaliteter i «Sei mæ nå», en sang som tidligere ikke har vært blant de sentrale i Tyslands repertoar. Men i mine ører var det vanskelig å plassere «No går det på rævva».

Den ble spilt i en versjon med raske temposkift og klarte ikke helt balansegangen mellom det humoristiske og det avantgardistiske. Den brøt også med det lyriske i Tysland tekster som Møster ellers fikk fram så fint.

Desto bedre fungerte avslutningsnummeret «Heile livet». Vokalen, som tidligere på kvelden ikke slo sterkt nok gjennom i lydbildet, var var sterk og klar, og Møster, som tidligere hadde vært forsiktig med å framheve seg selv, slo seg løs som den glimrende solisten han er.

At tårene trillet hos sangens opphavsmann da, er høyst forstålig.

Begeistret og rørt: Terje Tysland var en begeistret og rørt publikummer. Han innrømmet etterpå at tårene trillet. Foto: Martin Andersen