«Det er som om Rinnan til en viss grad nyter å sjokkere retten og tilhørerne,» konkluderte Adresseavisen etter den oppsiktsvekkende åpningen på den store prosessen mot Rinnan og hans medarbeidere i månedsskiftet april/mai 1946.
Les alle artiklene i «Adresseavisen 250 år i samtiden»-serien her
Folk hadde som vanlig ventet på våren, men dette året ventet de også på at rettssaken mot Rinnanbanden skulle starte. Og siste dag i april var den i gang. For avisene var det bare å rydde plass til en av de største kriminalsakene i norsk historie.
Les også: Rinnan dømt for 13 drap, skutt på Kristiansten
Les også: Han kastet stein mot Rinnans bil
Skjevt, ironisk smil
Lagmannsretten hadde behandlet landssviksaker på løpende bånd utover vinteren og våren. Flere av dem hadde gitt innblikk i Rinnanbandens virksomhet, og nå sto medlemmene selv for retten, med Henry Oliver Rinnan som tiltalte nummer 1. Lenket til en politimann var han ført inn i et bur i lagmannsrettssalen i Trondheim Tinghus, der satt med et «skjevt, ironisk smil», som det het i avisens første referat. Sammen med ham satt 29 andre tiltalte som alle skulle svare for en rekke alvorlige forhold.
Sjelden hadde avisene vært mer forutinntatt i en kriminalsak enn i dette tilfellet. Fra første dag ble de tiltalte vist liten nåde og beskrevet på en subjektiv, ofte svært negativ måte.
«Likeså umenneskelig kald og kynisk som Henry Oliver Rinnan avgjorde sine landsmenns skjebne, likeså kald og uberørt synes han å gå sin egen i møte,» skrev Adresseavisen etter at saken var kommet i gang. I de kommende ukene og månedene var det først og fremst journalist Johan Johansen som refererte rettssaken for denne avisen, nærmest ord for ord fra dag til dag – i tillegg til sine egne karakteristikker og kommentarer. Han var langt fra den eneste som lot sin forakt for banden komme tydelig til syne i spaltene.
Les også: - Rinnan slengte meg i kjøkkenbenken
Frekke og utfordrende
De fleste av de tiltalte var «tilsynelatende temmelig uberørt av situasjonen». «Ja, de kvinnelige angivere som bærer skylden for så mye sorg og lidelse blant gode nordmenn synes sågar å like seg under den oppmerksomhet de blir viet av fotografer og publikum. – Med frekke, utfordrende smil lar de pressefotografene knips nærbildene (…). Og et par av dem, Kitty Grande og Inga Lerfald, ser ut til å mene at dette måtte være stunden og stedet til å forsøke med en øyenflirt med enkelte av de tilstedeværende utenlandske pressemenn. Velstelt er disse kalde og kyniske kvinnene i tiltaleboksen, nyondulert på håret, og med uklanderlig make up sitter de og smiler og konverserer med hverandre.»
Pokker til sirkus
Våken for gester, ansiktsuttrykk og replikker blant de tiltalte, noterte avisens referent alt han så og hørte. Da en av «bandens aller verste medlemmer», Per Sigurd Wiik, ble ført inn, «struttet hans freidige fjes av opposisjonslyst» før han utbrøt: «Dette er da pokker til sirkus».
Til det kommenterte journalisten at «ja, et rettsoppgjør i slike former var nok ikke bandeklosterets kyniske drabanter vant til. Under jorden avgjorde de uskyldige menneskers skjebne. Nå står de selv offentlig ansvarlig for sine handlinger. Kortene skal legges på bordet og forbrytelsene bedømmes etter norsk rettsoppfatning».
De detaljerte avisreferatene ga et godt innsyn i Rinnansaken. Men mange ville følge rettssaken på nært hold som tilhørere i rettssalen. Foran første dag begynte det å danne seg kø foran Tinghuset allerede mellom kl. 3 og 4 på natten, det vil si mange timer før retten ble satt kl. 9.30.
De tiltalte var ført inn i flere puljer, fra forskjellige fengsler i byen. Rinnan ble geleidet inn til slutt og gled først nokså ubemerket ned på sin isolerte plass «men snart har han kontakten med sine tidligere underordnede. Han smiler og nikker til hver især og blunker lurt og gemyttlig. Rinnan er påskebrun – det sies at han flittig har dyrket en snøflekk i luftegården! Det ellers så lite tiltalende ansiktet står i avgjort kontrast til de øvrige fengselsbleke fjes. Ennå bærer han sin grønne våpenjakke. Han gir omgivelsene inntrykk av en slags arrogant verdighet, og lar villig fotografene forevige dette spesielle uttrykk for overmot.»
Rinnansaken var i gang.
