«My Mind is a Bad Neigborhood» heter en av låtene på Highasakites album som kommer neste fredag. Etter 10–15 runder sammen med albumet, er det en påstand det er fristende å være enig med låtskriver Ingrid Helene Håvik i. «Camp Echo», bandets tredje plate, er nemlig bandets mest kontrast- og motsetningsfylte til nå.

De i mine ører svært vellykkede singlene «Someone Who'll Get It» og «Golden Ticket» illustrerer godt uttrykket på resten av albumet – selv om den aldri flørter like åpenlyst og skamløst med EDM som sistnevnte, er helheten et markant steg mot et lettere, spissere, kjøligere og nærmest totalt synthdominert lydbilde.

Tempoet er høyere og det rytmiske fundamentet sterkere i en låtsamling som har noen færre minneverdige refrenger enn sist, men som fortsatt har tydelig retning og melodier som vil noe. Det er også detaljer i arrangementer og ikke minst vokallyd og harmonier som kan ta pusten fra en stakkar. Highasakite har tatt enda et steg nærmere stadion – det låter inkluderende, mektig og utrolig fett, utført med popteft og en musikalsk stålkontroll over virkemidlene det er lett å ta for gitt men som er imponerende like fullt.

Det glinser og skinner sterkt av musikken på «Camp Echo». Såpass sterkt at det kunne blitt smått uutholdelig hadde det ikke vært for den trojanske hesten som er Ingrid Helene Håviks svarte tekstunivers. Det er i spennet mellom disse ytterlighetene vi finner Highasakites trylleformel, det er her vi finner gnisningene som for alvor løfter dem over røkla med synthpopband som finnes overalt.

Håvik forsterker sin posisjon som ikke bare en av våre beste, men også mest ubehagelige og rå tekstforfattere i et knippe sinte, resignerte og truende tekster som går enda dypere ned i mørket enn sist. Der «Silent Treatment» var full av anti-kjærlighetssanger som gikk langt i å skildre fysisk og psykisk vold i parforhold, har pressematerialet denne gangen antydet en storpolitisk agenda. Både albumtittelen (navnet på en av fangeleirene ved Guantánamo Bay), signaler om at «I Am a Liar» handler om George W. Bush og enkeltlinjer understøtter dette. Likevel vendes blikket oftere nådeløst innover, tilsynelatende er dette dypt personlige og selvransakende sanger.

Så åpner tolkningsrommet for undring hvorvidt hun synger med utgangspunkt i seg selv, gjennom en statsleders munn, eller som medium for selveste moder jord. Det er, heldigvis, ikke godt å vite hvor mennesket slutter og verden begynner, men sangene oser både av misantropi og selvforakt. «They call me satan, but it takes one to know one, dear», synger hun på «I Am My Own Disease», og oppsummerer dermed den dominerende livsanskuelsen. Flere sanger gir seg også ut på religiøs grubling – Håvik snakker til Gud men blir ikke hørt på «God Don't Leave Me», før hun selv tar rollen som guddommelig skikkelse på «Deep Sea Diver» («I'm not the one / who would do bondage in handcuffs / I amt the God you should bow down for (…) I am not a gender, not a man nor a woman, I could be all or nothing at all».)

Oppi all den lekre, store lyden, er det desto mer effektivt når de skjærer inn til beinet også musikalsk på fantastiske «God, Don't Leave Me». «Creator of my awful mind / you crossed the line this time», synger Håvik på en sakral ballade med hårreisende vakre harmonier. Platas høydepunkt og noe for en revidert salmebok? Som på «Silent Treatment» er det én låt som dras et hakk for langt. Da var det den litt vel jodlende «Iran», denne gangen er det «Deep Sea Diver» som nesten knekker under et litt for hektisk drum'n'bass-beat – selv om den tidligere nevnte teksten nesten gjør opp for det.

«Camp Echo» er ikke et like åpenbart sjumilssteg framover som «Silent Treatment» var. Den vil nok oppleves i overkant musikalsk streng og steril av mange, og det totale svartsynet lefler med parodien og kan i lengden oppleves utmattende.

Det er likevel ikke nok til å ødelegge inntrykket av «Camp Echo» som et både vellykket og modig album. Highasakite fortsetter å utfordre sitt publikum på en måte som utstråler stor kunstnerisk trygghet og selvtillit. Ikke minst lar de fortsatt en forlokkende dragkamp utspille seg i sangene sine, en kamp mellom det umiddelbare og det mystiske, mellom fiendtlighet og vennlighet, lys og mørke.

Mellom godt og ondt, om du vil.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Propeller Recordings