Sensasjonelt komplekst

Brian Wilson har det nok ikke helt bra med seg selv. Men han lager

sensasjonell musikk.

I keep looking for a place to fit

Where I can speak my mind

I've been trying hard to find the people

That I won't leave behind

Er Brian Wilson vår tids Sigbjørn Obstfelder?

I «I Just Wasn't Made For These Times» er følelsen av fremmedgjorthet og lengsel etter tilhørighet snublende nær den norske romantiker «Jeg er visst kommet på feil klode»-tematikk i «Jeg ser».

Tematikken henger over hele dette sensasjonelt komplekse albumet. The Beach Boys' mesterhjerne Brian Wilson viser en følsomhet og et sårbart trøblete sinn milevis fra det uforpliktende kaliforniske strandlivet mange fortsatt forbinder The Beach Boys med.

Skjønt The Beach Boys. Wilson har dels brukt studiomusikere, dels har han vært alene i studio med sin fire spors-opptaker. Han har lagt på lyd på lyd og ikke bare tradisjonelle og eksotiske instrumenter, men gjerne en sykkelklokke, en hund som bjeffer(!) eller to colabokser mot hverandre, han har brukt ekko, romklang og andre teknikker for å få et rikt, komplekst og uforutsigelig lydbilde. Men faktisk i mono, Wilson er ikke helt med på den nye stereoteknologien.

Dette er tydelig inspirert av mesterprodusent Phil Spectors «Wall of Sound», men mye mer utfordrende, mye mer et kunstnerisk prosjekt. Så kan en stundom lure på hva studioteknikerne har lurt inn i teen til Mr. Wilson, for her foregår det altså mye rart.

«Caroline No» ble utgitt som en solosingle av Brian Wilson, men er her med som en av låtene på et album kreditert The Beach Boys. Det er forvirrende, og musikken vil kanskje også forvirre gamle Beach Boys-fans som ønsker seg flere sanger om jenter og surfing. Men albumet innholder ett element som fortsatt er The Beach Boys' viktigste varemerke og som ikke kunne vært der uten alle brødrene Wilson og resten av bandet. Vokalharmoniene.

De har aldri vært så imponerende, så inderlige, ja, jeg vil gå så langt som å si himmelsk flotte, som her. Spesielt må jeg fremheve de distinkte tenorene til Brian og Carl Wilson.

Mye på «Pet Sounds» kan virke fremmedartet og vil nok kreve en viss tilvenning, men begynn med den lystige singelen «Sloop John B», fortsett med det magiske åpningslåten «Would'n It be Nice» - så kan du teste ut det melankolske mesterverket «God Only Knows», og så kan vi snakkes.

Singleplaten har vært popmusikkens viktigste arena, men etter hvert som studioet begynner å virkelig bli et instrument og artister blir mer og mer ambisiøse, er vi i ferd med å entre albumets tidsalder. Dette er i sannhet en magisk tid for popmusikk.

The Beach Boys ga ut tre album i 1965, men bare flotte «Today!», som kom for litt over et år siden, kan regnes som et virkelig fullverdig album. The Beatles ga til sammenligning ut både «Help» og mesterverket «Rubber Soul». Bob Dylan viste at en ny tid er i emning med to sensasjonelle album. Både i England og i USA har andre interessante artister tenkt popmusikk i lengre strekk enn tre minutter.

Det har tydelig gitt Wilson noe å tenke på, det har gått flere måneder uten at vi har hørt noe nytt. Men nå smeller Brian Wilson til. Nå er det han som setter standarden.

Så kan en innvende at han enkelte steder henfaller til noe i nærheten av cocktail-jazz. Det er ikke uproblematisk at popmusikken drives i en så pretensiøs retning som «Pet Sounds». Ambisjonsnivået krever Wilsons særegenhet og unike talent, hans melodifølelse og rastløse energi.

«Pet Sounds» majestetiske prakt kan bli svært vanskelig å overgå. Også for Brian Wilson selv.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Banebrytende storverk

Bob Dylan setter punktum for en trilogi som endrer rocken. Han skriver historie med dette albumet.

I løpet av knapt 14 måneder har Bob Dylan utgitt tre lp-er. På den glimrende «Bringing It All Back Home» fra i fjor fortsatte han utviklingen mot elektrisk rock som har pågått en stund, og på mesterlige «Highway 61 Revisited», som kom sist høst, tok han det enda lenger.

På «Blonde On Blonde» videreutvikler han det hele. Vi får til alt overmål et dobbeltalbum, 14 sanger fordelt på to skiver vinyl med en spilletid på over 73 minutter. Noe slikt har vi aldri opplevd før. Bob Dylan tar pusten fra oss.

Protestsangeren har for lengst veket plassen for en rockpoet inspirert av franske symbolister og modernistisk lyrikk. Som han sang i «Desolation Row» i høst: «Ezra Pound and T. S. Eliot fighting in the captain’s tower».

Når han plugger disse påvirkningene inn i forsterkeranlegget sammen med blues, rock and roll, pop og amerikansk visesang, kommer det ut noe helt nytt, noe som er tvers gjennom dylansk og som ligger lysår foran «She Loves You Yeah, Yeah, Yeah».

Flere av sangene på de to forrige utgivelsene har allerede pekt seg ut som framtidige klassikere. Antakelig vil det gå slik med flere sanger på dette albumet også; det er om mulig enda sterkere.

Den boblende kreativiteten er enda mer intens enn før. De innfallsrike, ofte surrealistiske, av og til nesten ubegripelige, tekstene har en fascinasjonskraft ingen andre låtskrivere kan måle seg med. I dagens pop og rock er det bare The Beatles og deres «Rubber Soul» som spiller i samme divisjon som Dylan.

Han starter «Blonde On Blonde» relativt avslappet med «Rainy Day Women», som er slentrende humor med en løssluppen trombone, og «Pledging My Time», en energisk blues. Deretter kommer det første storverket av en sang.

«Visions of Johanna» er en tekst som er proppfull av sterke bilder og poetiske formuleringer. Vi forstår ikke teksten helt, men den er en fryd å lytte til: «The ghost of electricity/howls in the bones of her face».

Ubegripelighetene, de surrealistiske påfunnene som samtidig er perfekt formulert, er strødd utover sangene. «Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again» er full av underlige historier, blant annet om bestefar som døde i forrige uke. Sangens jeg-person var forberedt på at det kunne skje: «I knew he’d lost control/When he built a fire on Main Street/And shot it full of holes.»

Flere av sangene har dette ubestemmelige preget; de forteller historier vi ikke helt begriper, og de har onelinere som smeller inn i skallen: «To live outside the law you must be honest.» Tekstene beskriver en rastløs tid, en tilværelse som bryter med konvensjonene.

Dylan kan dessuten skrive kjærlighetssanger som vibrerer av hengivelse og som samtidig skildrer den underliggende uroen kjærligheten ofte bringer med seg, som «Just Like A Woman» og «Sad Eyed Lady Of The Lowlands»: «With your mercury mouth in the missionary times/And your eyes like smoke and your prayers like rhymes.»

Musikerne han har jobbet med i Nashville skaper både uro, energi og poesi og gir alt en drakt som er perfekt tilpasset det litterære mangfoldet.

«Blonde On Blonde» avslutter en trilogi som kan endre mye. Pop og rock er hittil blitt betraktet som ubetydelig, ungdommelig underholdning. Foreldregenerasjonen har riktignok latt seg forarge over piggtrådmusikk, langt hår og idoldyrkelse, men de har nok ansett musikken mer som irriterende støy enn som en virkelig utfordring.

Nå gjør Bob Dylan rocken farligere enn før. Han er med på å skape en kunstform som kan få betydelig kraft i årene som kommer og som kan utfordre konvensjonene som dikterer hvordan vi bør leve livene våre.

Tre banebrytende album på et drøyt år, 34 låter som er geniale, nesten alle sammen, 14 måneder preget av et kreativt overskudd de fleste artister bare kan drømme om gjennom en hel karriere. Dylan har ennå ikke fylt 25 år. Hvor skal dette ende?

Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO

Sensasjon: Bob Dylan under en pressekonferanse i London i 1966. Han hadde nettopp utgitt «Blonde On Blonde» og var en sensasjon verden rundt. Foto: Fiona Adams, Redferns/Getty Images
Foto: Ap