Det meste er idyll når Ingvar Ambjørnsen feirer sekstiårsdagen sin fredag. Han vil bli hyllet som en av Norges fremste forfattere gjennom flere tiår.
Mange vil minne om at han på 80-tallet nådde ut til helt nye lesergrupper med romaner som «Den siste revejakta» og «Hvite niggere». De vil snakke om Pelle og Proffen, om Elling og noveller av høy litterær kvalitet.
Antakelig vil det ikke bli snakket så mye om det Ambjørnsen gjennomlevde få år før han i 1993 utga den første boka om Elling.
Da jeg besøkte ham i Hamburg høsten 1992, snakket han derimot svært mye om det som hadde skjedd. Jeg skrev et portrettintervju i Ukeadressa som startet slik:
«Noe har skjedd med Ingvar Ambjørnsen. Han har kommet ut på rett side etter et kraftig nervesammenbrudd, og han har skrevet ei bok om det som ikke ligner på noe han har skrevet før.»
Boka het «Det gyldne vakuum» og er ikke blant hans mest kjente. Men den beskriver, åpent og selvbiografisk, lenge før Karl Ove Knausgård, om en dramatisk periode i forfatterens liv.
Sommeren 2014 lovet Ambjørnsen å skrive ei ny bok om Elling.
Opplevelsene fant sted i to perioder noen år tidligere:
«I den første perioden var jeg på vannvogna i seks måneder. Det var første gang på ti år at jeg var hundre prosent edru, og det foregikk masse rare koblinger i huet. Merkelige lyder og sanseinntrykk - det var jævlig tøft. Jeg fiksa ikke å jobbe strukturert på den tida. I den andre perioden hadde jeg en fullstendig nervekollaps. Den varte i seks, sju måneder. Et skikkelig smell. Jeg begynte å skrive omtrent samtidig med at jeg stabla meg på beina igjen.»
Artikkelen tilføyde at «det var en stor seier den dagen han våget seg opp av stolen, ut på gata for å kjøpe øl og brød».
Jeg snakket med Ambjørnsen i flere timer denne oktoberdagen i 1992. Vi møttes i 14-tiden. Han hadde nettopp inntatt frokost, ei kanne te – og han hadde gjort seg klar til å prate med øl og røyk på bordet.
Ambjørnsen har skrevet på mange arenaer, også for Radioteatret.
Han hadde nylig flyttet fra narkostrøket St. Georg til atskillig penere omgivelser. I et boligområde i nærheten av universitetet bodde han og kona i en herskapelig leilighet med stukkatur i taket. Veggene var dekket av bøker, og to katter smøg seg rundt i leiligheten.
Han hadde tjent bra med penger årene i forveien. Bøkene om «Pelle og Proffen» hadde solgt godt, og filmene var populære. Jeg hadde tidligere hørt, av Orhan Pamuk, den senere nobelprisvinneren, at da «Hvite niggere» ble utgitt i Tyrkia, fikk Ambjørnsen ei hasjpipe i honorar. Men nå var det andre tider.
Jeg møtte en annen Ambjørnsen enn før, og jeg beskrev det slik: «Hvor er det blitt av den gamle Ambjørnsen, han som pimpet øl på brune kneiper, som skrev om dop, som ble fotografert med ryggen mot murvegger fulle av graffiti?
Han har kanskje aldri vært der; kanskje hadde vi bare dannet oss et bilde av mannen som ikke var ham. Han forsvant kanskje i en terapi.»
Mellom magadrag av Marlboro og små slurker øl var Ambjørnsen ivrig etter å fortelle om krisen han hadde opplevd og hvordan han hadde overlevd. Det var så ille at han var selvmordet nær.
Prosessen hadde pågått lenge, og det startet med at han begynte å bli lei av å skrive:
«Alle forfattere strir vel med slikt en gang i blant. Men hvem gjør ikke det, uansett hva man jobber med. Det var ikke særlig meningsfylt da jeg jobba på fabrikk hjemme i Norge, heller. Jeg sto og støpte rosa plastikkbøtter som ble makulert fordi Mikke Mus-merket i bånn ikke var sentrert.»
Ambjørnsen hadde aldri lagt skjul på at han i mange år hadde hatt en frisinnet omgang med ymse rusmidler. Han fortalte at han la sin innbitte skepsis til psykiatri til side og oppsøkte psykolog, først for å få hjelp fordi han drakk for mye, deretter for å bekjempe angsten. Han sammenliknet angstanfallene med en bad trip på LSD og sa at det ville vært lettere å ha fem menn med maskinpistol etter seg.
«- Hadde ditt langvarige, jevne alkoholforbruk noe å gjøre med det som skjedde?
- Jeg har en kompis i Irland som er professor i biokjemi. Han er alkoholiker og vet hvordan man skal drikke. Nå drikker jeg øl om dagen og rødvin om kvelden. Jeg rører ikke sprit, og jeg reparerer ikke heller.»
Han sa at det fortsatt var en fordel å ha et lite «sig» mens han skrev, men at skriving og cannabis ikke lot seg kombinere. Ellers ville han ikke snakke om dop.
Etter samtalen ruslet vi en tur i det fine høstværet. Ambjørnsen viste meg ei lita elv som sildret gjennom nabolaget. To ender duvet forbi, og han fortalte at han hadde vurdert å kjøpe kano.
Året etter kom den første boka om Elling. Den kunne Ingvar Ambjørnsen antakelig ikke ha skrevet hvis han ikke selv hadde hatt grundig erfaring med en altoverskyggende angst.
