Flaggstengene sprikte «ufattelig stygge og nakne mot blået,» het det videre i avisens skildring av den dagen folk så gjerne skulle ha feiret.
Les alle artiklene i «Adresseavisen 250 år i samtiden»-serien her
I stedet var butikkene åpne som vanlig, og folk møtte på arbeid som om det skulle vært en hvilken som helst dag. «Bare et emblem, en rosett eller et bånd hist og her brøt den traurige dagligdagen og smilte mot en med en anelse av 17. mai».
Flott, men dyster dag
Været var det aller beste. «For en nasjonaldag det ville vært om forholdene hadde tillatt oss å feire den som vi er vant til,» drømte avisens skribent og siterte Wildenveys poetiske tiljubling av 17. mai:
«Milde, betagende dronning blant dager.»
Vakrere 17. mai gikk det ifølge Adresseavisen årtier mellom man opplevde. Det ble målt 20 varmegrader; det var «sprettende løv og spirende grønt i plener og rabatter» – sol og drivende vær over landet. Det avisen savnet mest var «det som alltid er dagens vakreste eventyr: barnetoget. Alle de tusener festklædte barn med flagg i hendene og sang i strupene, på rekke og rad bak skolens stolthet, skolefanen. I år var det næsten ikke et barn å se i gatene, – å, hvor vi savnet dere, barn!»
BILDESERIER:
Se din skole i barnetoget! (Pluss)
Se bildene fra toget i Stjørdal (Pluss)
Om kvelden var dagen til en viss grad likevel å kjenne igjen, med stort besøk på kafeer og restauranter og atskillig liv i gatene utover natten. Det hele gikk imidlertid stille og rolig for seg, og omkring midnatt dro de aller fleste hver til sitt, og byen lå stille og rolig som før. «Som om det aldri skulde ha vært noen 17. mai».
I Ilen kirke var det tradisjonen tro holdt 17. mai-gudstjeneste, der sogneprest Berg-Hansens preken naturlig nok var preget av krigen, som hadde snudd opp ned på så mye. «I dag er det mange ruiner i Norge og mange branntomter.» Ingen ante hvor mange eller hvor mye som var gått tapt. «Vi vet bare at en stor del av Norges værdier er gått til spille,» fastslo presten. Han husket den lettelsen han hadde følt da 1. verdenskrig var slutt, at han hadde tenkt: «At aldri blir det slik en krig mere, aldri skal vi på lignende vis være våben mot hverandre.» Nå var det likevel blitt krig i landet, «vi har intet barnetog, ingen flagg på stangen, ingen blomster på alteret. Ingen tegn som tyder på fest.» Gudstjenesten ble avsluttet med en bønn for Trondheim, og «en værdig og gripende 17. mai andakt var slutt,» som det het i Adresseavisens referat.
Kaldeste 17. mai på 52 år
Fra Domkirken ble gudstjenesten dekket like omfattende og detaljert. Der hadde domprost Arne Fjellbu bl.a. sagt at «vi fristes i disse tider til å bli brutale – i voldens og maktens tid. Men det hører ikke til Guds rustning.»
Administrasjonsrådets valg
Dagen før, fredag 17. mai, kom Adresseavisen i vanlig «krigsutgave» med offisielle meldinger fra den tyske overkommando om krigens gang. Sensuren hadde begynt å sette sitt tydelige preg på avisen, men noe slapp fortsatt igjennom av nasjonalt og patriotisk stoff. I lederartikkelen «17de mai» het det bl.a.: «Det er med dypt vemod nordmenn i dag ‘feirer’ 17de mai. Det blir ingen ytre fest og farver, ingen hurrarop og løssluppen glede slik som vi har vært vant det gjennem årene.»
Men i «vårt sinn» skulle nordmenn feire dagen som før, skrev avisen i en stille protest.
Fraværet av flagg, hurrarop, barnetog 17. mai 1940 var for øvrig ikke noe som okkupasjonsmakten hadde bestemt. Rikskommissæren hadde i god tid før nasjonaldagen varslet om at det fra tysk side ikke var noe i veien for at dagen ble høytideligholdt på vanlig vis, med flagging og det som ellers hørte med av festligheter. Men dette hadde det norske Administrasjonsrådet stilt seg negativ til. Ut fra den situasjonen landet var i, skulle dagen passere som en normal hverdag og arbeidsdag – uten ytre fest og glede.