«Alice Through the Looking Glass» er oppfølgeren til «Alice i Eventyrland» fra 2010, og begge filmene baserer seg på bøkene av Lewis Carroll. Historien i oppfølgeren er muligens ikke like kjent, og filmversjonen plasserer seg stødig i nedre middelsjikt gjennom å representere nok et eksempel på overlesset tidtrøyte.

Alice må denne gangen klare ut med diverse greier både i Eventyrland og den virkelige verden, i den grad Alice som ung kvinnelig sjøkaptein på 1870-tallet kan passere som virkelig. Portalen til Eventyrland er et speil, og når Alice igjen havner her, må hun ta tak i et kjedsommelig og sentimentalt familiedrama for å hjelpe sin gamle venn Hattemakeren. Det myldrer av både kjente og nye karakterer, og særlig vies det stor plass til selveste Tiden, lite minneverdig spilt av Sacha Baron Cohen.

En tungt sminket Johnny Depp med bevrende lepper er bare delvis severdig som Hattemakeren, mens Helena Bonham Carter gneldrer forutsigbart i rollen som Den Røde Dronningen. Det hele har noe uinspirert og formelaktig over seg, til tross for det insisterende skredet av visuelle effekter som åpenbart har vært det store satsingsområdet.

Lyspunkt finnes, eksempelvis i form av Matt Lucas i rollen som Tweedledee og Tweedledum, men dessverre blir Carrolls frodige fantasi og persongalleri overdøvet av alt effektmakeriet. Det flipper ut i feil retning, historien engasjerer bare ikke og muligheten for minneverdig surrealistisk moro skusles vekk.