Forrige fredag kom «Gjenta-jenta», album nummer tre fra det populære barnemusikkbandet Meg og kammeraten min. Men observante fans har kunnet legge merke til at tidligere «kammerat» Håkon Gebardt for første gang ikke er en del av prosjektet.
For halvannet år siden ble trondheimsmusikeren erstattet av Erik Johannessen, trombonist utdannet fra jazzlinja ved NTNU og kjent fra blant andre Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester.
- Som en skilsmisse
- Jeg ser på det som en skilsmisse, sier Hagfors, som forteller at låten «Lenge, lenge» på det nye albumet handler om bruddet med Gebhardt – selv om den også er veldig universell for alle som har skilt lag med noen.
- Vi hadde vært en duo i 15 år, først som HGH og deretter som Meg og kammeraten min. Det er veldig lang tid og vi gjorde fryktelig mye bra. Men som i de fleste forhold ble det slitasje. Det var masse småting, vi var to fyrer som reiste rundt sammen hele tida, det blir ganske tett. Men vi fikk lekt oss mye og jeg er stolt over det vi laget sammen, sier Hagfors, som også antyder at det handlet om fokus.
- Jeg ble mer og mer tent på Meg og kammeraten min, mens Gebhardt også hadde studioet sitt i Trondheim han ønsket å jobbe med, sier Hagfors.
- Det var veldig tungt der og da. I ettertid er jeg likevel glad for at det ble som det ble. Jeg har fått nye farger å male med og er fornøyd med den nye retningen.
Slår et slag for individet
Og videre mener han at han har kommet. Hagfors har lagt ned det «voksne» soloprosjektet sitt, og satser knallhardt på Meg og kammeraten min. Og med nye koster kommer nye lyder.
- Jeg ville gå litt bort fra «trashgrass»-musikken vi holdt på med i starten og heller få utløp for popkjærligheten min. Erik heller også mer i den retningen, og det er ikke like «folky», sier han om plata han beskriver som mer gjennomarrangert. Han har også dratt nytte av sin fortid som lyddesigner på teater.
- Der er det mye ugjort for barn. Vi bruker mange ambiente lyder, for barn kan lyder være vel så engasjerende som teksten. Bruk av speisa synther, space echo og sånne ting gir opplevelser som passer barnesinnet, utdyper han.
På tekstsiden slår «Gjenta-jenta» et slag for individet, ifølge låtskriveren.
- Det er mye tværing på dette med vennskap mellom barn. Det er vel og bra, men det er viktigere at alle skal bli sett. Alle er noen, alle har et navn. Det er viktigere å se hver enkelt enn å behandle dem som gruppe, sier Martin Hagfors.
- Om det er en rød tråd på plata, handler det om å se individet.
Liker barnefestivaler
Duoen kommer også til Olavsfestdagene, der Hagfors også skal lage en sang som framføres av mellom 1200 og 1500 barn. Men først gleder de seg til å spille under Juba Juba, forsterket med Amund Maarud Band og jentekor fra Trondheim Kulturskole. Som satsende barnemusiker er han glad for oppblomstringen av dedikerte barnefestivaler.
- De tradisjonelle festivalene har ofte et eget barneprogram, men min oppfatning er at det ofte ikke tas alvorlig, men er noe som først og fremst ser pent ut på en søknad. Hos mange bærer det preg av venstrehåndsarbeid – en tendens jeg også ser i mye barnemusikk, mange legger ikke sjela i det. Så det er veldig kult med egne festivaler og noen som virkelig satser og setter barna i fokus, som Juba Juba og Miniøya, sier han.
Eksistensielt i barnehagen
Siden debuten med «Det e'kke bra før det er dårlig» i 2012, mener Hagfors han har lært mye om hva som griper barn og hvordan man kommuniserer med dem.
- Det jeg liker aller best, er hvordan de lettere godtar det absurde, det som går på tvers av vanlig historiefortelling. Barn trenger ikke en «rød tråd» og er befriende lite opptatt av sjanger, det er veldig gøy å ta dem med på vill reise, mener Hagfors. Med årene har han også lært å sette pris på å spille for de aller minste.
- Første gang vi skulle spille i barnehage, tenkte jeg «hva er dette for noe bullshit? Spille for toåringer?». Men det var helt fantastisk, en nesten eksistensiell opplevelse. Jeg skjønte at de ikke trenger å forstå på samme måte som oss for å ha glede av det, og det var en a-ha-opplevelse. Altfor få har oppdaget hvor givende det er å spille for barn. Så lenge du leverer bra er ikke barn noe B-publikum, heller A pluss!