Sultent hjerte: «Hungry Heart» er et fast innslag på Bruce Springsteen The River-turné. Det setter Åge Aleksandersen pris på. Foto: SCANPIX, Reuters

Mye tyder på at Åge Aleksandersen må gjøre klar danseskoene før han drar til Granåsen 26. juli. «Hungry Heart» er fast inventar på Springsteens konsertrepertoar, ikke minst på «The River Tour». Gjennom karrieren har han spilt den live rundt 700 ganger til nå.

«Hungry Heart» har vært en av Åges Springsteen-favoritter helt siden han oppdaget den amerikanske superstjernen gjennom albumet «The River».

- Den låten er så bra at jeg nesten blir irritert. Selv om jeg aldri danser, kan det hende jeg må ta noen skritt hvis han spiller den i Granåsen. Teksten, melodien og arrangementet gjør at den blir en perfekt poplåt som oppsummerer mye av pop- og rockhistorien, sier Åge.

LES OGSÅ: Trøndelag står foran tidenes kultursommer.

Historisk begivenhet

Han anser Springsteens opptreden i Granåsen som den største pop- og rock-begivenheten i Trondheim noen gang.

- Dette er historisk. Nå kan alle komme hit. Jeg tror ikke vi har opplevd noe som er i nærheten av dette. Dylan har jo også spilt i byen, men dette er noe helt annet, med så mange publikummere og full jubel, sier Aleksandersen.

Han er et halvt år og to dager eldre enn Bruce Springsteen. Åge ble 67 år 21. mars. Bruce fyller 67 år 23. september. Og selv om de har vokst opp i hver sin verdensdel, er de blitt utsatt for de samme påvirkningene. Begge var i 14-årsalderen da Beatles-hysteriet brøt løs, og begge begynte å spille i band på midten av 60-tallet.

LES OGSÅ: Både Bruce og Åge hadde sine aller største salgssuksesser i 1984.

Felles inspirasjonskilder

Parallellene mellom dem er mange. Begge lot seg inspirere av britisk heavy-rock på slutten av 60-tallet, og begge hadde sine desidert største salgssuksesser samme år, med «Born In The USA» og «Levva livet» i 1984.

Man kan tilføye at begge hadde en gang i tiden langt, mørkt hår og at begge nå har kort hår med betydelige innslag av grått.

Når vi snakker med Åge om Springsteen, er det også tydelig at selv om han beundrer amerikaneren, anser han ham ikke som en viktig påvirkning. Derimot finner han fellestrekk dem imellom som skyldes felles inspirasjonskilder som ligger lenger tilbake i tid.

LES OGSÅ: Sommerens konserttilbud er altfor sterkt preget av nostalgi, mener Adresseavisens kommentator.

Fantastiske sanger

- Jeg er ingen Springsteen-ekspert. Riktignok hadde jeg hørt «Born To Run» og andre låter på radioen tidligere, men jeg oppdaget ham ikke for fullt før med «The River», og jeg hørte ikke på albumet før i 1981, året etter at det ble utgitt. Da oppdaget jeg fort at det inneholder en utrolig mengde fantastiske sanger. Han er en god historieforteller som er konkret og lett å følge. Jeg er jo en stor fan av Bob Dylan, og jeg setter pris på at vi må gruble lenge for å finne ut hva Dylan mener. Men jeg liker også de klare bildene Springsteen tegner og historiene hans, der det er lett å kjenne seg igjen.

- Fikk «The River» noen direkte betydning for deg som artist?

- Det er mange som har hørt mer på Springsteen enn meg og mye tidligere. Ulf Lundell, for eksempel. Da «The River» kom ut, hadde vi nettopp utgitt «Ramp», som ble spilt inn i en brakke i Ilsvika. Lydbildet der er temmelig trangt. Den «fleskate» lyden på «The River» fikk nok betydning for det neste albumet mitt, «Dains me mæ».

Stor besetning, fyldig lyd

Aleksandersen innrømmer at han har stor sans for The E Street Band og at Sambandet kan minne om dem både når det gjelder besetning og et fyldig lydbilde der saksofonen står sentralt.

Men han tror ikke Sambandets saksofonist Bjørn Røstad har vært særlig påvirket av Clarence Clemons, mannen som definerte saksofonistrollen i The E Street Band.

- Clemons hadde sikkert alle platene til King Curtis. Det har Bjørn Røstad også. Og Sambandets tangentmann Terje Tranaas er inspirert av orgelet hos Booker T. & The MG’s og The Band. Den samme lyden finner vi hos dem som spiller tangenter for Springsteen. Gunnar Pedersen, en viktig gitarist i Sambandet i mange år, har Hank Marvin som sin store inspirasjonskilde. Selv har jeg lært mye om å skrive sanger av Bob Dylan, Vidar Sandbeck og Dan Andersson. Ry Cooder og The Kinks har også vært viktige. Dessuten tror jeg Springsteen i sin tid var svak for Dave Clark Five. Det var jeg også.

Rockens urkraft

Åge nevner dessuten Chuck Berry som selve urkraften i rockens utvikling, og at man hører tydelige ekko av ham både i Sambandet og The E Street Band. _ Det er hans skyld alt sammen, sier Åge.

Både han og Springsteen fikk oppleve rockens tidligste utvikling. Og begge er preget av samfunnsengasjementet, som sto sterkt i deres generasjon.

- Springsteen har sterke meninger, og han bruker makta si for å tilkjennegi dem. Det setter jeg pris på. Noe av årsaken til at han når fram til så mange, er nok også at han setter ord på opplevelser og fenomener som angår folk, både i USA og i Norge. Jeg går fortsatt tilbake og hører på mye av det han har gjort, blant annet på albumet «Nebraska». Mange av sangene hans rører ved meg, sier Åge Aleksandersen.

Selv lader han opp til Royal Albert Hall, lang sommerturné og Sverresborg-konsert i august. God arbeidslyst er også noe han og den andre 67-åringen har til felles.