Under verdenspremieren i Cannes nylig ble det høylytt buing og sinte tilrop mot lerretet da rulleteksten kom til Nicolas Winding Refns «The Neon Demon». Ikke så mye for at publikum opplevde filmen som dårlig, for det er den ikke. Mest fordi filmen er en utstudert styggvakker provokasjon, om jaget etter optimal kropp og skjønnhet i moteverden.
Les også «Dansk bukspretting i Bangkok»
Den danske filmskaperen prøver ikke å gjøre alle til lags, slik han nesten klarte det med thrilleren «Drive» i 2011. Det eneste filmen har til felles med den, er et lekkert, glossy og svært kledelig lydspor av Cliff Martinez. Sammen med imponerende god hovedrolleinnehaver i Elle Fanning og regissørens rendyrkede estetikk, gjør soundtracket «The Neon Demon» til en film verdt å se, høre og diskutere, selv om den framstår mer utspekulert og slem enn utfordrende og helstøpt.
Det dekadente psykodramaet fornekter seg verken nekrofili eller kannibalisme i historien om en naiv 16-åring som bokstavelig talt fortæres av motebransjen i LA. Filmen er klart bedre enn Refns forrige film, «Only God Forgives». Som blodig, dunkel reise langs skjønnhetsdyrkingens groteske bakside i Los Angeles, er «The Neon Demon» stilisert, styggvakker filmfortelling et selvbevisst, kjølig sted mellom David Lynch og Alejandro Jodorowsky.
Noen vil hate «The Neon Demon», andre vil la seg begeistre over Nicolas Winding Refns vilje og evne til å skape bilder og scener du neppe har sett på kino før.