I hvert fall litt store barn. Noen av de aller yngste tok tilflukt i mamma eller pappas fang da spenningen tyknet til og actionscenene ble blodige mot slutten av eventyret om Narnia på premieren fredag kveld.

Men, det går godt til slutt, og ikke alle som dør er døde veldig lenge. For Teaterlaget BUL Nidaros tar igjen publikum til et magisk sted i sin tradisjonsrike sommersatsing Frem til 1. juli spiller de sin dramatisering av C.S. Lewis' «Narnia – løven, heksa og klesskapet» ute på Munkholmen. De spilte samme stykke for 20 år siden, med sanger av Petter Wiik / Kjell Ivar Myhr og manusbearbeiding av Marita Rødset / Evan Storm.

Siden den gang har ett element i stykket, klimaforandring, fått en enda mer relevant betydning; uten at det er gjort til et altfor stort nummer ut av det. Men det er alvor nok i handlingen. Det foregår under andre verdenskrig, pappa er i aktiv tjeneste, byen er truet – og de fire søsknene Lucy, Susan, Edmund og Peter blir sendt i trygghet ute på landet til en vennlig professor og hans myndige husholderske. De mistrives, savner foreldrene – og skulle så gjerne også selv gjort en innsats i en tid som krever mye av mange andre.

Yngstejenta Narnia oppdager klesskapet først. Det er inngangsporten til et annen virkelighet. Narnia – der det er evig vinter på grunn av den onde heksa som har tatt herredømme over riket. Nøkkelen til at den snille løven igjen skal få sin rettmessige posisjon i Narnia er de fire menneskebarna som etter profetien skal redde landet og blir konger og dronninger. Om dette er fantasi eller virkelighet er ikke godt å si, og ikke spiller det særlig rolle. Mens intrigene utspiller seg, er det uansett virkelig, og spennende, nok.

De blir drama så det holder, med mye ondskap, sterke motsetninger, store actionscener, fine sanginnslag og velkomne innslag av humor. Der er familien Bever en hovedbeholdning, med teatersjef Ingrid Kummeneje i drømmerollen som familiens distré overhode. En annen voksenskuespiller som utmerker seg spesielt er Tor Einar Bekken, som både godhjertet professor og julenisse – og (ikke overraskende) med forestillingens kanskje fineste musikalske innslag.

Men dette er første og fremst de yngre skuespillernes sin arena. De fire søsknene i hovedrollene (der flere virkelige søsken er involvert) er nøkkelen til at stykket fungerer, og de skaper både en troverdig helhet og distinkte personligheter med indre rivalisering. Noen av rollene alternerer. På premieren var det Ane Sofie Forset som spilte hovedrollen som Lucy og det gjorde hun med smittende energi, tilstedeværelse og imponerende autoritet.

LES OGSÅ : Narnia får en mørkere side

Koreograf Martha Standal har lagt mye arbeid i og få ««besjelte» bevre, katter og de mer mytologiske vesenene til å bevege seg konsekvent, og det fungerer veldig bra. Regissør Stian Hovland Pedersen og scenograf Marie Steen Löwendahl har hatt utfordringer i en handling på et begrenset område som beveger seg mellom to virkeligheter. De har klokelig nok valgt å gå for de enkle og velfungerende løsningene.

Det er uansett utfordrende nok å få spesielt de store actionscenene til å fungere godt overfor et publikum som ikke kjøper hva som helst. Der halter det nok litt i rytme, timing og presisjon på slutten; men det kan gå seg til etter hvert. Det gjør sikkert også den noe nølende starten på forestillingen. Allerede på premieren tok det seg raskt og godt inn. Spesielt siste del av første akt hadde imponerende tett og godt spill. Og at humorinnslagene fungerer, persongalleriet engasjerer og at det blir spennende så det holder mot slutten, var det ikke mye tvil om på premieren.