Som mange sikkert har fått med seg, er det 41 år siden Åge Aleksandersens «Langt igjen til Royal Albert Hall» fra hans første soloplate viste at han hadde mer enn Prudence å fare med. Sangen er en norsk versjon av Elton Johns «Country Comfort», som i Aleksandersens versjon er mest i slekt med Rod Stewarts flotte coverversjon. Åge Aleksandersens utgave gjorde det brukbart på Norsktoppen i sommermånedene 1975, med høyeste plassering 20. juni, på femteplass.
Les også «Året var 1975, og Trondheim hadde løshundplage»
Den gang måtte Åge Aleksandersen se seg slått av Inger Lise og Steins «Bang en boomerang» på klar førsteplass. New Jordal Swingers' «Hei Sveis», Svenn-Erik Fjeldbergs «La det være meg» og «Hvem er den neste?» med Kjell Vidars tok de neste plassene foran Åge. Blant dem som måtte se seg slått av den unge soloartisten fra Namsos, var Knutsen og Ludvigsen med «Sjørøverkaptein Knutsen» og Vømmøl Spelemannslags «Veivisesketsj».
Et par måneder tidligere hadde Adresseavisens musikkanmelder Ulf Dalheim gitt Åge Aleksandersens solodebut «7800 Namsos» stort sett rosende anmeldelse på Musikksiden. «Ærlig og god plate» var tittel på anmeldelsen. Hele førstesiden av platen fikk karakteristikken «meget vellykket», deriblant «Langt igjen til R.A.H.», som den ble benevnt som. «En fin fremførelse med en del god harmonisering og fint gitarspill», het det i anmeldelsen, hvor kun avslutningssporet, «Jamaica Jamaica Jam» fikk helt negativ karakteristikk, beskrevet som «fyllmasse» og «tam og lite oppfinnsom».
I Adresseavisens leseravstemning for musikkåret 1975, viste Åge Aleksandersen et ganske godt grep om publikum. I den norske avdelingen havnet han på andreplass som årets mannlige artist, på andreplass som årets musiker, «Langt igjen til R.A.H.» kom på femteplass som årets norske single, mens Aleksandersen havnet på fjerdeplass som årets mest lovende artist.
I samtlige av disse kategoriene, med unntak av årets musiker med Terje Rypdal på topp, var den en jevnaldrende artist med Aleksandersen fra Stavanger som tok førsteplassene. Hans Petter Hansen ble årets mannlige artist, årets mest lovende artist og fikk dessuten prisen for årets single for «Paloma Blanca». I likhet med Aleksandersens slager av året var den en norsk versjon av en samtidig internasjonal slager, der av den nederlandske artisten George Baker.
I dag er det neppe mange mennesker under 50, utenfor Rogaland som husker Hans Petter Hansen. I 1975 var han altså større enn Åge, selv i Trøndelag. Først i slutten av februar 1976 fikk avisen overrakt diplomer og avfotografert Hansen på solid trøndersk grunn. Han fortalte at han vær svært overrasket over den trønderske omfavnelsen.
«Jeg har jo vært svært lite i distriktet, bare to ganger i Trondheim», sa han og fortalte at det bare var ett år siden han sto på scenen på en danserestaurant i Stavanger og vurderte å legge sangen på hylla. Så kom norsktoppstjernen og plateselskapsmannen Jan Høiland innom. «Han hørte platearbeideren fra Rosenberg Verft, fant frem platekontrakten, og dermed var det gjort! Ikke lenge etter toppet Hans Petter alle hitlister og deretter var ikke veien til profftilværelsen lang».
Hansen ga ut en rekke album i perioden 1974–81. Han spilte en birolle i Pål Jackmans film «Jernanger» i 2009. For noen uker siden hadde Bygdebladet, lokalavis for Randaberg og Rennesøy en reportasje hvor Hans Petter Hansen underholdt beboere fra Vistestølen bofellesskap til kos og dans. Størst ble gleden da han fremførte sin gjennombruddslåt og signaturmelodi «Jeg kommer snart igjen» fra 1974.