Fram til det siste kvarteret er «Småfugler» en solid islandsk variant av en av de mest brukte historiene i ungdomsfilm: En tenåring blir mot sin vilje tvunget til å flytte til et annet miljø, i dette tilfelle fra storby til islandsk utkant. Nye venner og nye omgivelser virker kraftig inn på ungdommen. Tross problemer og møter med vold og rus, utvikler tenåringen et romantisk forhold til en jevnaldrende.
Langt på vei er «Småfugler» solid, velspilt ungdomsfilm og far-og-sønn-drama, hvor islandsk landskap og miljøskildring, samt Sophia Olssons kresne foto gir filmen mye av dens særpreg. Filmens tittel får først dypere mening gjennom utfordrende klimaks og finale, som gjør at «Småfugler» tar flere steg videre enn slike historier vanligvis gjør i ungdomsfilm.
«Småfugler» er den tredje islandske filmen på norsk kino i år som viser at det ikke bare er i internasjonal fotball at den relativt tynt befolkede sagaøya kan være et forbilde for Norge. Om filmen ikke er like helstøpt som Grímur Hákonarsons «Stabukker» og Dagur Kárs «Historien om den sjenerte giganten», så illustrerer den sammen med disse hvorfor islandsk film framstår både som bedre lokal og mer internasjonal enn årets norske produksjon så langt.
Atli Oskar Fjalarsson er god som 16-årige Ari som må flytte fra Reykjavik til faren i Westfjord, fordi mora og hennes nye mann skal til Afrika. Den sårbare, frustrerte tenåringens møte med en far og et sted han har vært uten kontakt med de siste åra gir solid, tradisjonelt drama om relasjon og oppvekst. Regissør Rúnarsson fikk internasjonalt gjennombrudd med debutfilmen «Ildfjell» i 2011. Han viser også her vilje og evne til ikke å gi seg mens leken er god.
Et par scener knyttet til sex og rus gjør «Småfugler» til en film som utfordrer og røsker litt. Til et ganske annet bilde av hovedpersoner og historie ved filmens ende, enn den solide islandske vandringen i kjente ungdomsfilmspor lenge bærer bud om. Det meste av handlingen i «Småfugler» kunne vært hentet fra en solid norsk tv-serie for ungdom fra forrige tiår eller noe sånt.
Det som gjør «Småfugler» til en god, interessant, diskutabel og for noen sikkert rystende film, er måten den går ut av historien på, og etterlater hovedpersoner og publikum. Slik at en film som virker som en erketypisk, klassisk historie får noen mothaker som gjør det vanskelig ikke å tenke på hva som kommer til å skje med disse menneskene videre. Det er som regel et sikkert tegn på kvalitet.