67 år gamle Francis Rossi er en av de to frontfigurene i Status Quo og har vært pop- og rockestjerne i femti år. Sammen med Rick Parfitt, bandets andre gitarist og vokalist, har han holdt det gående med den samme boogie-rocken i tiår etter tiår.
Når vi får tak i ham på telefonen i den overdådige villaen i Surrey, der han bor sammen med kona og fire av sine åtte barn, starter han samtalen med å synge «Good morning, good morning». Deretter går han over til en selvironisk parodi på sin egen boogierock: «Dum, dum, dum, dum, dum.»
Her kan du lese alle sakene fra Steinkjerfestivalen
120 millioner album
Det går i den samme tralten som det har gjort siden tidlig på 70-tallet. Det vil nok publikum på Steinkjerfestivalen få merke.
Da Rossi startet Status Quo i 1967 og fikk med seg Rick Parfitt, hadde de først en hitsingle med psykedelisk preg. Men etter kort tid utviklet de en taktfast, rytmisk og enkel boogieformel som de har holdt fast ved siden.
Oppskriften har gitt dem enorm suksess med låter som «Whatever You Want», «In The Army Now» og mange andre. Bandet har solgt 120 millioner album, og publikum ser aldri ut til å bli lei. Ikke Francis Rossi heller.
Til og med tenåringer
- We are «Rockin’ all over the world», sier han og siterer en av sine største hitlåter. - Vi har seksti låter i bagasjen og kan variere repertoaret hvis vi får lyst, men selvfølgelig gir vi publikum det de vil ha. Vi lever i et kapitalistisk samfunn, det gjelder å overleve, og folk har klare forventninger når vi står på scenen. Da kan vi ikke gi dem noe arty farty-tull. Dessuten rekrutterer vi nye publikummere hele tiden. Hvis du er 18, 19 år og vil være trendy, må du selvfølgelig holde deg langt unna musikken vår. Likevel ser vi en god del tenåringer på konsertene våre.
- Dere utga nylig et helt akustisk album?
- Ja. Rick og jeg ser helt latterlige ut på coveret. To gamle gubber, helt nakne, bare med gitaren å gjemme oss bak. Det slo så godt an vi nå er i gang med ett til. Men når vi turnerer, spiller vi den vanlige, elektriske rocken. Det sies at en forandring er like bra som en pause – og de akustiske platene gir oss avveksling.
Høy levestandard koster
- Du sa nylig til en britisk avis at du ikke har råd til å pensjonere deg?
- Du vet hvordan journalister er. De henger seg opp i én formulering. Men jeg har åtte unger. Alle har fått universitetsutdannelse, og fire av dem bor fortsatt hjemme. Det er klart det koster å opprettholde den levestandarden jeg er blitt vant til. Bandet har dessuten sju, åtte medhjelpere som er ansatt i full jobb. De hjelper oss med alt mulig, og sammen med dem kan vi dra på turné på kort varsel. Men de skal ha betalt.
Rossi sukker oppgitt over den kommersialiseringen av musikkbransjen, men er med på spillet.
Var en drittsekk, er gretten gubbe
- Hver penny teller i dag. Det var annerledes på 60- og 70-tallet. Friheten var så mye større. Vi hadde ikke så mye å velge mellom, og jeg tror vi ble mer kreative av det. I dag har folk så mange valg at det er blitt umulig å velge. Nå høres jeg nok ut som en gretten, gammel gubbe, men jeg var mye verre før. Jeg fikk suksess i ung alder og ble ganske ufordragelig av det. Jeg var nok en drittsekk, et rasshøl, rett og slett. Nå er jeg gammel og sur. Du må unnskylde meg at jeg snakker så mye. Bandet klager også over det. Til og med ei jente i barndommen klaget over det. Jeg var fem, seks år, og hun ba meg holde kjeft. Da holdt jeg kjeft i flere år. Nå tar jeg igjen det tapte og snakker hele tiden.
Travlere og travlere
Francis Rossi er innom utallige temaer i løpet av telefonsamtalen. Han beklager utviklingen i det britiske partisystemet, er ikke glad i EU, men mener Storbritannia tross alt bør beholde medlemskapet. Så må han plutselig skynde seg til platestudio, før han må gjøre seg klar til spillejobb i Liverpool dagen etter.
- Da vi var i 20-årene, trodde vi aldri at vi skulle leve til vi ble seksti. Men vi holder fortsatt på, og det blir travlere og travlere. Unnskyld at jeg snakker så mye. See you in Steinkjer.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
