Det er ikke ofte det er så fullt på Steinkjerfestivalens hovedscene Rismelen under første hovedband fredag som da 10CC satte tonen for årets festival.
Mange godt voksne, men også en god del yngre publikummere koste seg i ettermiddagssola da Graham Gouldman som den eneste av de fire originalmedlemmene i 10CC ønsket velkommen til en konsert som kun besto av topphits fra 70-tallet, fra bandets gjennombruddssingle «Donna» frem til deres aller største hit «Dreadlock Holiday».
Drittsekken som ble gretten gubbe
En kan sin det er tilsnikelse av Graham Gouldman å presentere dette som 10CC, det blir jo strengt tatt mer 2, 5CC, uten de tre andre likeverdige medlemmer og låtskriverne. Men bandet han har med seg inkluderer medlemmer som har vært med helt fra starten i 1973, og alle har flere tiårs fartstid i bandet.
Disse 10CC-albumene bør du ha i samlingen
Med sobre virkemidler og klokkeklar harmonisang viste Gouldman, og spesielt gitarist Rick Fenn og altmuligmann Mick Wilson (med en fantastisk stemme som matcher Lol Cremes del på låtene) at de ville gi publikum musikalsk valuta for pengene. Trommis Paul Burgess med 36 år i bandet er også en garantist for kvalitet og kontinuitet.
Melodiene, arrangementene, tekstene, fremføringene. Alt er av gjennomført kvalitet, og spekket med finurlige finesser. 10CC var på en måte 70-tallspopens avart av progrocken. Etter ganske enkle og gjennomført fengende låter på det første albumet, ble sidepåfunnene viktigere og viktigere. Det er garantert at et fengende poprefreng blir brutt av noe musiker-lekkert i moll. Det var irriterende på plate i 70-årene, og er irriterende på konsert i 2016. Og jeg er helt sikker på at denne innvendingen er irriterende for enkelte lesere nå som den var forrige gang bandet var på Trøndelags-besøk i Olavshallen for noen år siden.
Den gangen startet Gouldman med et lekkert akustisk sett med store 60-tallshit han skrev for andre artister, som Hollies, Yardbirds og Herman's Hermits. Disse var det dessverre ikke plass til denne gangen.
Men nok malurt nå. Det er egentlig umulig å argumentere mot denne låtlista: «Wall Street Shuffle», «The Things We Do For Love», «Good Morning Judge», «I'm Mandy Fly Me», «Life Is A Minestrone», «Art For Art's Sake», «Silly Love», «I'm Not In Love», «Dreadlock Holiday», «Donna» og «Rubber Bullets»
Spesielt de fire siste var bra, det episke høydepunktet «I'm Not In Love», reggaedansegrooven i allsangvennlige «Dreadlock Holiday», a cappella-entusiasmen i doo wop-pastisjen «Donna» og til slutt deres kanskje mest effektive poplåt «Rubber Bullets».
Visst var det fint, og mot slutten var det også virkelig moro.