År: 1861Stikkord: Bankran
Det var sprengstoff i alle detaljer da avisen i januar for 155 år siden brakte den oppsiktsvekkende meldingen om ransforsøket i Norges Bank og oppklaringen av tidenes pengetyveri, fra stiftamtskriverens kontor i Trondheim elleve år før. Men skandalen ble ikke utnyttet særlig godt. Her sto gode menns navn og rykte på spill, og avisen ville helst ikke støte. Den dramatiske historien ble dermed gjengitt nokså diskret – mens hovedstadspressen var langt mindre forsiktig.
Les også: Her er alle sakene i jubileumsserien
En ubuden gjest
Da kasserer Kielland i Norges Bank kom på kontoret en lørdag ettermiddag midt i januar 1861, fant han den doble døra til sitt ytterste kontor åpen. På et skrivebord lå det et knippe nøkler og dirker, og i rommet innenfor var det lagt frem betydelige mengder pengesedler på et bord. En skapdør var åpnet, slik at flere store bunker av sedler var kommet til syne. Ved siden av sto en mann Kielland kjente.
Norges Bank har feiret sitt 200-årsjubileum i Trondheim, der hovedkontoret lå i bankens første 80 år. Bak sterke murer i Kongens gate 1 ble store nasjonale verdier oppbevart i solide hvelv og under den sikreste kontroll. Likevel ble det gjort forsøk på å rane banken – fra et høyst uventet hold. Banken var stengt da kasserer Kielland tilfeldigvis hadde tatt turen innom kontoret, der han plutselig, og høyst overraskende, sto ansikt til ansikt med «en velbekjendt Mand af Samfundets bedre Klasser, der hidtil har nydt almindelig Agtelse og Tiltro imellem Publikum, og som ansaas for en meget formuende Mand, da han var eneste Barn af rige Forældre».
En brå slutt
Saken var opplagt nok da den ble omtalt tre dager etter. «Hensigten med hans Nærværelse der kunde ikke være tvilsom og han negtede heller ikke derfor, men bad Kassereren fortie, hva der var skeet. Et saadant Løfte ansaaa denne sig uberettiget til at give.»
Kasserer Kielland ble bedt om å holde tett, men dette kunne han ikke love. «Samme Aften blev Sagen anmeldt for Politiet. Igaar har Anggjældende for Politiet i sit Hjem aflagt fuldstændig Bekjendelse, om hva der er passeret.»
Tilståelse var altså gitt dagen etter innbruddet, og forhørsrettssak var satt til mandag morgen kl. 9.30. Denne saken ble det imidlertid aldri noe av. Den mistenkte hadde nemlig tatt sitt eget liv ved ni-tiden kvelden før, og dette hadde Adresseavisen også fått med seg i sin mandagsutgave.
Saken rulles opp
Avisen holdt navnet tilbake, men det ble snart kjent ute på byen, og skandalen fikk nye dimensjoner. Ransmannen var ingen ringere enn den respekterte Fredrik Solem på Stavne øvre, bestyrer av landbruksskolen på Munkvoll, og sønn av de landskjente haugianerne Randi og Arnt Solem på Breidablikk. Aviser som Morgenbladet og Aftenposten kom snart på gaten med større oppslag om saken og med ransmannen identifisert. I disse avisene ble saken også først rullet opp i hele sin bredde. Den stoppet nemlig ikke med Solems ransforsøk og påfølgende selvmord. I politiavhøret hadde han tilstått en andre tyverier og falsknerier, oppsiktsvekkende nok også det uoppklarte tyveriet av 12 000 spesidaler fra stiftamtskriverens kontor i 1850.
Oppreisning
Det var den gang tidlig oppstått et rykte om at stiftamtskriver Bye selv sto bak tyveriet. En innsender i Adresseavisen prøvde å komme den nærmere 70 år gamle skriveren til unnsetning og mente han var utsatt for «Bebreidelser og en aldeles ufortjent Mistanke». Bye ble likevel suspendert fra stillingen og dømt til å betale hele det store beløpet tilbake. Hele hans familie ble skandalisert og måtte selge mye av sine eiendeler for å dekke tapet. Et år etter avsløringen av Solem ble den 80 år gamle, tidligere stiftamtskriver Bye gitt full erstatning av Stortinget, men det kom ham lite til nytte ettersom han døde noen dager før vedtaket ble gjort. (Historien ble noe omskrevet brukt i Nini Roll Ankers roman «Huset i Søgaden».) Adresseavisen skrev da at det var «den almindelig udbredte moralske Overbevisning om, at den gamle Mands Lidelser vare uforskyldte».
I den «solemske sak» hadde avisen etter hvert strukket seg til å omtale den store svindleren som «F.Solem», men ellers ligget lavt sammenlignet med avisene i Christiania. Mens disse hadde angrepet politimester Christie for dårlig etterforskning av tyveriet i 1850, hadde avisen sett det som sin oppgave å forsvare byens politimester. Saken var jo oppklart – til slutt.