Kenneth er bosatt i Sverige for ellevte året på rad, og den milde svorsken høres over telefonen. Men trønderen i han lever videre gjennom tegneserien «Bestis», basert på et eviglangt barndomsvennskap med bestevennen Marthe.

- Kun for å terge «bestisen»

Alt startet da han og «bestis» Marthe Nordvik forlot Trondheim og Kattem hvor de vokste opp for å studere i Australia. Der ble de enda mer knyttet til hverandre. Og tegneserien «Bestis» ble til kun for å terge bestevennen. Kenneth startet å tegne de første historiene i 2003 – ti år senere ble «Bestis»-albumene til, og i 2015 kom de første stripene.

Kenneth forteller at Marthe har prøvd å ta igjen, men at hun ga opp etter seks ruter.

Kenneth innrømmer at han har vært hensynsløs mot sin bestevenn – hun får lese etter at stripene er tegnet. Det hun har klaget mest på, er hengepuppene karakteren hennes har fått.

- Men det er ikke humor, det er realisme, ler Kenneth, stadig like hensynsløs.

Larsen vokste opp med Donald Duck, Tommy & Tigern og Ernie da han var liten, og senere i ungdomstida leste han Pondus. Lite visste han da, at han en del år senere skulle bli fast stripe i samme hefte.

- Jeg sendte en mail til Egmont bare for å få feedback. Plutselig fikk jeg plass i Pondus, det hadde jeg aldri trodd – på trøndersk.

«Mor di», «dæven steike» og «ka e det?»

Bestis handler om alt det hensynsløse bestevenner utsetter hverandre for. Men hvor går grensa?

- Jeg og Marthe har aldri hatt noe grense for hva som er tabu, ler Larsen, og forteller om en del drøye situasjoner fra badet i deres felles studentleilighet i Australia.

- «Bestis» er lett å kjenne seg igjen i fordi den forteller så enkelt om vennskap. Og livet før voksenlivet med samboere og unger. Om karakterene i Bestis skulle møtt de andre tegneseriefigurene, hadde de nok ledd og sagt: "Herregud, så mange voksenpoeng de har".

Kenneth ville ikke at eventyret i Australia skulle ende, og Trondheim var litt for lite. Så han ble med kjæresten han fant i Australia til Stockholm først, der han begynte å jobbe i reklamebransjen. En del år senere søkte han seg til tegneserieskolen i Malmö, og «Bestis» begynte for alvor å ta form.

- Hvor mye sannhet er det i stripene?

- Det meste bygger på egne opplevelser. Enkelte historier er overdrevne eller twistet litt på for å illustrere poenget. Andre er helt reelle. Karakterene utvikler seg jo også – noe er fra barndommen på Kattem, men mange av stripene er jo også fra vi bodde sammen i Australia.

Hengepupper i Pondus

Kenneth og Marthe er fortsatt bestevenner. Marthe bor nå i Trondheim, og er veldig glad på hans vegne – selv når puppene hennes havner i et nasjonalt tegneseriehefte som leses av en halv million nordmenn.

- Dette er hans hevn for det jeg har gjort opp gjennom barndommen, ler Marthe.

- Men det med hengepupper er løgn! Det har jeg forsøkt å illustrere selv, men jeg ga opp ganske kvikt, forteller hun. Hun har aldri vært en like ivrig tegneserieleser som Kenneth, men nå leser hun Pondus for å følge med. Hun tror det er en serie de aller fleste kan kjenne seg igjen i, fordi det er hverdagshumor.

- Vi møttes ute i gata i borettslaget på Kattem da vi var to år. Det første jeg husker var at Kenneth dro hjem til meg og rota på rommet mitt da jeg ikke var hjemme. Og jeg fikk alltid skylda for alt vi gjorde.

- Gjenfortellingen er ganske bra, for han slipper alltid unna ting. Det går begge veier.

Både hevn og plaster på såret

Marthe synes det er ekstra stas at det kommer ut på trøndersk med minner fra Kattem - det er både hevn og plaster på såret.

- Jeg tror en del kompliserte situasjoner kan bli enklere å forstå nettopp ved hjelp av en firestripers tegneserie, sier Kenneth. Og han tror også sosiale medier er med og gir liv til tegneserier igjen – «internettmemer» er populære delingseffekter.

- Vil tegneseriestripen erstatte kronikken?

- Ja, det hadde vært noe, sier Larsen. Og legger til at han har stor sans for Aftenpostens «Tegnehanne» som byr på både tegneserie og kronikk sammen.